Jeg var ikke forberedt på Lenny Abrahamsons Room. Det eneste jeg visste var at den var basert på boken, av samme navn, og at forfatteren Emma Donoghue også hadde skrevet manuset. Jeg hadde også en vag formaning om at det kom til å bli trist, eller i alle fall emosjonelt utfordrende. Det er kanskje litt mot sin hensikt å skrive noe sånt i en anmeldelse, men jeg mener det er et godt sted å komme inn i filmen fra, og det er vanskelig å skrive stort om denne filmen uten å dyppe inn i omfattende spoilers, så om du vil ta meg på ordet om at dette er en film du bør se og ikke lese videre, er det kanskje best. Om du vil ha en moderat mengde tunge detaljer, klikk gjerne videre.
Filmpreik: Oscarkvelden 2016
Oppløpet til Oscarene i år var svøpet i kontroverser. I månedene som ledet opp til seremonien var det mye prat om hvem som ble nominert, og hvordan de største prisene var heller kaukasiske i sjatteringen. Det er så godt som umulig å snakke om den 88. Oscarutdelingen uten å snakke om disse kontroversene, men i et desperat forsøk på å holde dette innlegget kort, skal jeg ikke gå dypere inn i det jeg forstår som de underliggende systematiske og politiske faktorene i hvordan Akademiet velger nominasjoner. Dette handler tross alt om de overfladiske razzle-dazzle-elementene.
Deadpool
Jeg er ikke den største tilhengeren av Marvels Deadpool, det er noe unikt irriterende ved karakteren for meg personlig. Deler av det er kanskje mitt frådende hat for designfilosofiene som var rådene på 90-tallet når karakteren først ble skapt, og deler av det er at han er kronisk umorsom på den måten man bare kan være når en prøver veldig hardt å være morsom. Så, jeg var egentlig ganske klar til å ikke bli underholdt av Deadpool og, vel, det er ikke en Sleeper Hit som, for eksempel Unfriended, men jeg må påstå det er en langt bedre film enn det en skulle tro.
The Revenant
Jeg var ikke den største tilhengeren av Alejandro González Iñárritus Birdman. Det var et lag av artsy vibber for de artsy vibbenes del for mye for min smak over historien om en avdanket skuespillers desperate jakt etter legitimitet. Så, det var derfor med noe forsiktig skepsis jeg gikk inn i forhåndsvisningen til hans nyeste film The Revenant, men jeg kan si med en gang at jeg ble noe positivt overrasket på mange punkter.
Suffragette
Overgangen Desember-Januar har fått klengenavnet “Award Season,” siden det er da de filmene som prøver å bli nominert til en Oscar pleier å nå oss vanlige dødlige. Det er en tid hvor blockbusterfilmene viker plass for mer lavmelte filmer om såkalte “Akademi-vennlige” temaer, som kunst og kunstnere, sosial rettferdighet. periodefilmer og biografier. Det er lett å bli kynisk når filmer som dette kommer i tette stimer, men business er business, og så får en bare ta det gode med det onde, eller de gode filmene med de mindre gode. Så, når jeg fikk sjansen til å se Suffragette såpass lenge før den kommer på ordinær kino, var jeg ikke sen å be.
Star Wars: The Force Awakens
Å si at Star Wars-franchisen har hatt sine opp og nedturer er en grov underdrivelse. Filmene skapte, men ble også offer for den hyperdedikerte fankulturen som definerer det moderne blockbusterlandskapet. Etter tre filmer som for det aller meste blir sett på som skuffelser, for å si det så diplomatisk som mulig, trengte filmserien sårt en innsprøyting av optimisme. Med Lucasfilm kjøpt opp av Disney, moderne films mest veloljede filmmaskineri, var det kanskje noe som kunne minne om håp, selv hos en profesjonell pessimist som undertegnede. Jeg vet ikke hvor farlig det er med spoilere for folk i skrivende stund, men jeg kan for sikkerhets skyld nevne at jeg diskuterer en del plotelementer og karaktertrekk i Star Wars: The Force Awakens i noe detalj.
Annabelle
Noen ganger har jeg vansker med å skjønne hvorfor en film blir laget. Ikke på et kreativt plan, du finner folk med ideer de brenner for under hver en rot i alle kreative bransjer, men fra et studio og en produsents perspektiv. Det finnes mange filmer der ute som jeg knapt kan forestille meg at noen så på i sin helhet og sa “Dette er en film som vil gå i svart.” Andre filmer, vel å merke, er det deprimerende lett å se tankegangen. Ta, for eksempel, dagens film Annabelle.
Netflix’ Jessica Jones
Sist fredag var det premiære på Netflix’ neste Marvel-serie, Jessica Jones, basert på tegneserien Alias. Som seg hør og bør så jeg den over helga, og som vanlig har jeg en del ting å si. Det blir, som en kan forvente, moderate mengder spoilers av slikt, så om du vil ha kortversjonen: Bra greier, detaljkunskap om Marveluniverset ikke nødvendig. Sett av et par dager hvor du ikke trenger å gjøre noe annet og sett i gang.
Filed under Preik, Seriepreik
Undertale
Jeg har som tommelfingerregel at jeg bare skriver om ting som ikke er filmer på denne bloggen når jeg har veldig mye å si om dem, og/eller jeg ikke har noe særlig å si om de filmene jeg har sett i det siste. Jeg driver for øyeblikket fremdeles med å komme meg gjennom Marvels Jessica Jones, så i mellomtiden, hvorfor ikke skrive om internettets nye indiespill-darling, Undertale.
Filed under Preik, Spillpreik, Ukategorisert
50 Shades of Grey
De som kjenner meg vet at det er få ting som tenner raseriet i meg som boken 50 Shades of Grey. Jeg hadde lenge tenkt å skrive noe om den, men jeg lot være, først og fremst fordi dette er en filmblogg, men også fordi den gjør meg usammenhengende i mitt raseri. Nå har jeg imidlertid sett filmen, og det virker å være færre ting jeg absolutt må få sagt om den, så det virker mer overkommelig.
