2016 var et uvanlig år på mange måter. En av de mer ufarlige tingene som var uvanlig var at Disney kom ut med to animerte spillefilmer i løpet av året. Noe annet som var annerledes og stort sett ufarlig var at begge filmene hadde forskjellige titler i Europa og Amerika. Dagens film, og hovedpersonen i denne, Vaiana, het opprinnelig Moana, men fikk en navnendring på vei over dammen. Hvorfor skal jeg ikke spekulere på, men det er ikke en distraherende feilmerking som den norske tittelen på Spinal Tap, så det er kanskje sånt en kan se gjennom fingrene med om filmen er god.
Vaiana (Auli’i Cravalho) er høvdingdatter og -arving på Motonui, en idyllisk øy et sted i Polynesia. En forbannelse som har falt over verden truer nå øya, og høvdingen vegrer seg for å handle. Vaiana bestemmer seg for å ta saken i egne hender og gjøre det ingen andre på øya tør å gjøre, hun reiser fra tryggheten på øya og ut på havet på jakt etter halvguden Maui (Dwayne Johnson) for å be om hans hjelp til å løfte forbannelsen.
En ting som overrasket meg med Vaiana var hvor relativt subtil den er med temaene sine til barnefilm å være. Filmen stoler på at de emosjonelle øyeblikkene gir intuitiv mening og at hvordan plottet fungerer stort sett lar seg kommunisere via handling og dialog uten at noen trenger å beint ut fortelle publikumet hva som foregår.
Det hjelper nok med dette at filmen er en estetisk nytelse på høyt nivå, selv når en tar med i regningen at det er laget av Disney. Animasjonen er smellvakker, og det er fult mulig vann aldri har sett bedre ut i animasjonsfilm før. Musikken er også på toppnivå. Jeg får på følelsen at filmen ikke vil bli husket for musikken på linje med, f.eks. Frozen, og det er litt nedtur, for jeg mener at nivået på sangene er jevnt over høyere, men den mangler kanskje en youtube-høydare på linje med Let It go.
Jeg mener at Disney i nyere tid har prøvd å oppdatere prinsesse-formelen for å passe et mer moderne publikum, og Vaiana er kanskje den mest gjennomførte av disse. Det kan diskuteres hvilke av de nye disneyfilmene som er best, men det er ikke å nekte for at Vaiana får det til å virke enklest. Jeg tviler ikke på at ligger mye arbeid bak heltereisenarrativet, men det er en uanstrengthet ved det hele som tillater filmen å være morsom når den vil være morsom og hjerteskjærende når den føler for det.