Postapokalypsefiksjon

Jeg er ingen tilhenger av clickbait og clickchasing, men på den andre siden skal jeg heller ikke nekte for at mediebildet påvirker hvilken ting det er en tenker på, og hva en skriver om. I dag planlegger jeg å snakke litt om postapokalypitsk fiksjon, hva det er og hva en kan lære av det.

Mennesker har tilsynelatende vært fascinert med verdens ende og sivilisasjonens endelikt så lenge som vi har hatt en sivilisasjon som kan gå under. Ideen, til sammenligning, om at det vil finnes noe etter “slutten” er til sammenligning relativt ny, og det første verket i det vi nå kjenner som postapokalypsesjangeren er nok The Last Man, skrevet av Mary Shelley som en på mange måter kan se på som en av de første Science Fiction-forfatterne.

Av naturlige grunner er det vanlig å gruppe postapokalypse-historier med Science Fiction, da opphavet og konsekvensene av verdens undergang ofte er rotfestet i spekulativ fiksjon. Jeg vil imidlertid si at det ikke trenger å være slik. Det er nok eksempler på samfunn som går under, jeg kan lett se for meg en historie sett i ettermælet til bronsealderkollapsen eller romerrikets fall, for eksempel.

Om en skulle trekke noen sjangertrekk ut fra postapokalypsesjangeren, er det et par elementer en ser dukke opp ofte. En av dem er at de som regel er satt i nær fremtid etter samfunnets kollaps, gjerne på grunn av en katastrofe av et eller annet slag, atomkrig, pest, trussler fra verdensrommet av forskjellige slag. Noen holder selve katastrofen helt eller delvis hemmelig for publikum, men noe har som regel skjedd. Postapokalypsehistorier har gjerne også et lite karaktergalleri, og foretrekker å fokusere på enkeltindivider eller små grupper som prøver å overleve i en brått vanskeligere verden.

Utfordringene hovedpersonene utsettes for i postapokalypsen er ofte praktiske i natur, hvordan overleve uten de teknologiske støttestrukturene vi nå tar for gitt, og så videre. Det er også mentale og sosiale utfordringer å møte. Hvordan holder en seg ved vett og forstand i møte med ensomhet og fare? Om man er flere, hvordan organiserer man arbeidsfordelingen? Om man møter fremmede, stoler man på dem, og mer. Et sentralt tema i postapokalypsehistorier er ofte en Markens Grøde-aktig tilbake-til-det -grunnleggende-historie, om ikke annet for å vise at ting ikke nødvendigvis blir så mye lettere om en kutter ut den moderne verdens kompliserende faktorer. Ikke for å avskrive muligheten av utopisk postapokalypsefiksjon, selvfølgelig, men om eksempler på noe slikt finnes har jeg ikke sett dem.

Et element av postapokalypsefiksjon jeg synes er interessant er hvordan man kan se forfatterens verdens- og menneskesyn tydeligere i mange andre sjangere, siden en del av poenget er å vise mennesket redusert til sitt mest grunnleggende. Et litt festlig eksempel er i Tim LaHayes bok Left Behind, hvor de “ordentlig” kristne plutselig forsvinner i løse luften som del en av dommedag. En skulle forvente at dette ville etterlate en del ateister, ikkereligiøse og medlemmer av de andre verdensreligionene, men bokens hovedperson, og majoriteten av bikarakterene er kristne som ikke var kristne nok. Hvordan gud evt måler grad av kristenhet er, som herrens veier ofte er, noe mindre tydelig.

Noen av de mindre ok aspektene av postapokalypse som sjanger, vil jeg si følger naturlig fra det ovennevnte. Det er heldigvis ikke gjort i en håndvending å, for eksempel, skrive noe som er så aktivt hatsk og motbydelig som The Turner Diaries, som best kan beskrives som en rasistisk feberfantasi. Det er imidlertid noe urovekkende med hvor lett postapokalypse faller tilbake på historier om Harde Menn som gjør Harde Valg, og snubler over seg selv for å forsvare brutalitet og paranoia som menneskehetens status quo. Konflikt er, imidlertid, en sentral byggesten i fiksjon, så det er kanskje vanskelig å komme unna en del av det.

Det finnes også de verkene som best kan forstås som dommedags-eskapisme, hvor livet etter slutten er et liv av frihet for samfunnets bånd og nag. Spesielt innen zombiefiksjon ser en gjerne den asosiale voldelige karakteren som gjerne var en einstøing eller taper før katastrofen som en slags katastrofe-Messias. Det er noe selvforherligende med det, og det maler et lite flatterende bilde av målpublikumet for slike karakterer. Dette fenomenet er elegant harselert med av David Wong i hans bok This Book is Full of Spiders: Seriously Dude, Don’t Touch it.

Mine innvendinger til sjangeren til tross, mener jeg det er mye å hente fra postapokalypse-fiksjon. Sjangeren kan være interessant om en føler en dragning mot det mekaniske overlevelsesjaget, eller i det psykologiske og sosiale i hvordan en håndterer et tap og ensomhet, eller kanskje til og med samfunnsfaglig eller filosofisk interessert i hvordan en kan, og bør bygge opp igjen samfunnet til noe som kan minne om normalt. Personlig er jeg svak for postapokalypsefortelling om tap og håp, hvordan en håndterer tap som kan virke uoverkommelige og finner et nytt mål med tilværelsen. I den sammenheng er John Krasinkis film A Quiet Place kanskje en av de beste demonstrasjonene av sjangeren jeg kommer på i farten, og en film jeg anbefaler.

Leave a Comment

Filed under Bokpreik, Diverse, Filmpreik, Preik

Leave a Reply

Your email address will not be published.