Jeg var farlig nær å vente med å se Mad Max: Fury Road. Mad Max var en av de franchisene fra 80-tallet jeg aldri fikk somlet meg til å se, og jeg er egentlig ganske “ferdig” med postapokalypsen som en setting. Så, tenkte jeg, fikk jeg vente, i alle fall til litt utpå sommeren. Så begynte anmeldelsene å flomme inn. For en sommer-blockbuster tror jeg ikke jeg har sett maken til ensidig og entusiastisk skryt fra alle kanter. Det var nesten nok til å gjøre meg skeptisk, men jeg ga filmen en sjanse, og det jeg fikk var ganske spektakulært, på mer en ett plan.
