Nyversjoner, eller “remakes” er skumle greier, spesielt når de blir promotert som noe annet. “re-imagening” eller “reboot,” er ofte bransjepreik for “desperat melking av kjente navn,” og det er lett å bli kynisk. Jeg gjør mitt beste for å la være, men det fungerer så som så. Grunnen til at jeg starter dagens innlegg med slik en solstråle er for å introdusere dagens film, Oldboy, siden den amerikanske nyversjonen nettopp kom ut i statene. Det er vanskelig for meg å spekulere på kvaliteten til nyversjonen, men originalen har jeg en del å si om, så da tar vi den først.
Monthly Archives: November 2013
Man of Tai Chi
Kampsportfilm har ett par typer historier som går igjen, den vanligeste av dem er nok den shady undergrunns-kampsportturneringen hvor det viser seg, mye til alles store sjokk, at kampene er til døden. Om det er en komentar på den litt slebrige måten kampsportfilm har gjort en aktivitet ment for fysisk og mental trening om til en unnskyldning for voldsorgier, eller det rett og slett bare er en enkel og grei måte å få hovedpersonene i en situasjon hvor de må kjempe med nebb og klør mot et variert sett med motstandere, vet ikke jeg, men det er en tanke å ha i bakhodet. Dagens film er, som dere kanskje har forstått, en av disse.
Spillpreik: Alan Wake
Jeg er en stor fan av skrekk i alle medium. Untaket er kanskje spill. Jeg vet ikke hva det er, kanskje det er måten (gode) skrekk-spill bruker din egen agens mot deg, og trekker deg inn i opplevelsen gjennom interaktivitet. Det er kanskje riktigere å si at jeg liker skrekkspill, men at de skremmer livskiten ut av meg. En av mine personlige favoritter når det kommer til denne sjangeren jeg egentlig ikke spiller så mye er Alan Wake, en skrekksåge fra de finske utviklerene Remedy Entertainment, hvis beksvarte humor og bullet time-effekter først gjorde dem berømte i “Max Payne”-spillene.
Filed under Preik, Spillpreik
Rocky Horror Picture Show
Som folk flest, vil jeg tro, liker jeg god film, men det er ikke alt. Jeg er også svært glad i GodDårlig film, styggfin film, om du vil. Filmer hvor sårt manglet kompetanse, ukontrollerbare ego eller en komplett mangel på god smak dominerer inntrykket, har en spesiell plass i mitt hjerte. Det kan diskuteres om dagens film er styggfin eller bare så marinert i “camp“-stil at det kan virke slik for et utrent øye, men det er like vel en opplevelse. Jeg snakker selvfølgelig om The Rocky Horror Picture Show.
12 Angry Men
Det hender at jeg blir spurt om hva som er yndlingsfilmen min. Det er et spørsmål som bare blir vanskeligere å svare på jo mer jeg tenker på det, en kjent problemstilling for de fleste aspirerende akademikere, men jeg skal ikke dykke for dypt i den rasende interne debatten. Hva jeg skal gjøre i stedet, er å fortelle om en film som blir nevnt ofte i diskusjonen “Vetles Favorittfilmer.” Dagens film er 12 Angry Men, 1957-versjonen. Jeg har ikke sett 1997-versjonen enda, det er mulig jeg skriver en post om likheter og forskjeller i de to versjonene om det er mye spennende å si om dem.
Cloud Atlas
Hollywood har, mer eller mindre siden Ringenes Herre ble en gigantisk kassasuksess, hatt en fascinasjon med å lage film av bøker som har blitt sett på som “ufilmbare,” og suksessraten har faktisk vært relativt høy, noe jeg ser på som en motiverende trend. Det er et sunnhetstegn for et medium, mener jeg, at man går mediumet i sømmene for å finne ut hva som faktisk er begrensinger i mediumet, og hva som er antatte begrensinger. Med det sagt tror jeg ikke det blir noen film av House Of Leaves med det aller første. Dagens film, Cloud Atlas, er enda en av disse filmene basert på etter sigende ufilmbare bøker, jeg har ikke lest boken, så jeg kan ikke kommentere på hvor godt filmen fungerer som tilpassing av boken, men som film er det slettes ikke dumt.
Gravity
Film er best på kino, sies det, dette er av og til sant. Klart, lyd- og bildesystemene er som regel glimrende, men det er også noe å si for muligheten til å kunne pause, spole, og ta så mye plass som man kan, noe som generelt er lettere å få til når man ser film hjemme. Med det sagt, føler jeg at noen filmer blir mye bedre på kino. Blandt dem er dagens film, Gravity, en film om å overleve i “det siste grenseland,” fra regissør Alfonso Cuarón, skaperen av Children of Men og den tredje Harry Potter-filmen.
Pacific Rim
Forventinger er skumle greier. Jeg kan ikke telle på et snes hender alle de gangene en film har blitt hauset opp i skyene, og endt opp med å være en gigantisk skuffelse hvis plot flyter like naturlig som sement med spesialeffekter som hadde vært kule på 90-tallet. Kanskje. I den sammenhengen er det fint å se en storbudsjett-film som faktisk følger opp hypen med ett rimelig glimrende produkt. Om det ikke var klart fra tittelen på posten, snakker jeg om Guillermo del Toros Pacific Rim.