Det hender at jeg blir spurt om hva som er yndlingsfilmen min. Det er et spørsmål som bare blir vanskeligere å svare på jo mer jeg tenker på det, en kjent problemstilling for de fleste aspirerende akademikere, men jeg skal ikke dykke for dypt i den rasende interne debatten. Hva jeg skal gjøre i stedet, er å fortelle om en film som blir nevnt ofte i diskusjonen “Vetles Favorittfilmer.” Dagens film er 12 Angry Men, 1957-versjonen. Jeg har ikke sett 1997-versjonen enda, det er mulig jeg skriver en post om likheter og forskjeller i de to versjonene om det er mye spennende å si om dem.
12 Angry Men handler om en jurie som prøver å komme til en konklusjon i en mordsak. Saken virker enkel og direkte, men en mann er ikke så sikker. For å få en “skyldig”-kjennelse, må samtlige av de tolv stemme for, Bare jurymedlem # 8, Henry Fonda, stemmer mot, og det som følger er ett tettpakket rettssalsdrama hvor vi aldri forlater juryrommet. Saken blir oppsummert og diskutert, og sakte men sikkert begynner tvilen å sipe inn. Er det nok bevis til å gi en ung mann dødsstraff? Filmen er relativt fokusert på “mysteriet” som saken ender opp med å være, men filmen karakteriserer også hovedpersonene, alle tolv, med slik en effektivitet at filmen føles noe bredere, mye av dette kan ha med sterkt skuespill å gjøre. Det er mange flinke folk i denne produksjonen.
Filmen er på mange måter en godtepose for de av oss som er interessert i hvordan mennesker fungerer som gruppe. Filmen kunne lett handlet om Juriemedlem #8s forsøk på å få sin stemme hørt, og de kreftene og mekanismene som aktivt jobber mot det, men at filmen blander dette med ett krim-mysterie som blir foret oss bit for bit, er intet mindre enn fascinerende. Det er også ganske godt gjort, vil jeg si, hvordan filmen gjør alt dette uten å forlate rommet jurien har trukket seg tilbake til. Jeg har lurt lenge på hva jeg skal kalle filmer med svært begrenset setting og persongalleri, jeg lener mot “Telefonboksfilm,” etter Phone Booth, vet ikke hvor catchy det er.
Jeg snakker mye om plottet og karakterene og dialogen i 12 Angry Men når jeg får sjansen, men det er heller ikke til å stikke under en stol at filmen også er god når det kommer til det visuelle. Filmen er ikke visuelt spektakulær, det ville vært vanskelig gitt de trange lokalene, men lyssettingen er solid og utsnittene er vakre og kommuniserer mye på egenhånd. Alt i alt er 12 Angry Men solid håndverk med mye å si. Filmen går ut mot rasisme og generell trangsynthet med mer laser-fokusert sinne enn dets heller rolige overflate skulle tilsi, til den grad at jeg personlig tror sinne over urettferdighet er den titulære følelsen. 12 Angry Men er kanskje ikke for alle, siden det er et rettssalsdrama i svart/hvitt, men jeg tror det er en film for langt flere enn det kanskje virker, filmen er rett og slett en klassiker i ordets rette forstand.