2016 var et uvanlig år på mange måter. En av de mer ufarlige tingene som var uvanlig var at Disney kom ut med to animerte spillefilmer i løpet av året. Noe annet som var annerledes og stort sett ufarlig var at begge filmene hadde forskjellige titler i Europa og Amerika. Dagens film, og hovedpersonen i denne, Vaiana, het opprinnelig Moana, men fikk en navnendring på vei over dammen. Hvorfor skal jeg ikke spekulere på, men det er ikke en distraherende feilmerking som den norske tittelen på Spinal Tap, så det er kanskje sånt en kan se gjennom fingrene med om filmen er god.
Category Archives: Action
Rogue One: A Star Wars Story
Jeg var ikke helt sikker hva jeg skulle tro om Rogue One før jeg så den. Jeg har ikke så alt for mye til overs for “Expanded Universe”-fortellinger, og siden den er satt før Star Wars Episode 4 og handler om en hendelse hvis utfall er grundig hintet til i filmen, er hvordan filmen slutter kanskje ikke så spennende. Med det sagt virket ideen underholdende nok, og Disney har tross alt filmindustriens beste track record for filmserier med internkontinuitet akkurat nå, så jeg tok sjansen på en kinotur. Jeg kan ikke si jeg angret på denne sjansen.
Doctor Strange
Navnet skjemmer ingen, sier det, men det må like vel sies at Doctor Strange kanskje er det merkeligste kildematerialet Marvel har laget film av så langt. Det finnes magi spredt rundt om kring i Marvel-universet, men det er sjelden at det blir fullt så psykedelisk som med en Dr. Stephen Strange. Ikke at dette er et aber, vel å merke. Et spekter av forskjellige toner og stiler å trekke fra er en av de tingene som gjør MCU til et langt mer spennende sted enn visse andre superheltunivers en kunne nevne i farten.
Kubo and the Two Strings
Det er et par ting en kan regne med når Laika lager film. Det kommer til å handle om sjenerte outsidere som må trå frem i rampelyset og bruke sine unike evner for å redde dagen, det kommer til å være stop-motion-animert, og det kommer til å trykke på nesten samtlige av knappene mine. Når Kubo and the Two Strings i tillegg handler om en ung mann som forteller historier og jammer på en Shamisen, begynner vi å nærme oss et teoretisk maksimalt Vetlefrierinivå.
Captain America: Civil War
Jeg har nesten kommet til det punktet hvor jeg ikke en gang prøver å opprettholde min kyniske tilnærming til hype når det kommer til Marvel-filmer. Med det sagt kunne jeg fort se Captain America: Civil War gå galt. Superhelter som slåss med superhelter kan være gøy, men jeg er en fan av å holde disse altrikasjonene korte, og ikke som et bærende element i plottet, en av de mange grunnene til at jeg fremdeles ikke har orket å se Batman V Superman. Så, hvorfor se Civil War? Vel, Marvel har fremdeles mye godvilje til overs, og trailerene så bra ut, og jeg må si at jeg ikke angrer.
Deadpool
Jeg er ikke den største tilhengeren av Marvels Deadpool, det er noe unikt irriterende ved karakteren for meg personlig. Deler av det er kanskje mitt frådende hat for designfilosofiene som var rådene på 90-tallet når karakteren først ble skapt, og deler av det er at han er kronisk umorsom på den måten man bare kan være når en prøver veldig hardt å være morsom. Så, jeg var egentlig ganske klar til å ikke bli underholdt av Deadpool og, vel, det er ikke en Sleeper Hit som, for eksempel Unfriended, men jeg må påstå det er en langt bedre film enn det en skulle tro.
The Revenant
Jeg var ikke den største tilhengeren av Alejandro González Iñárritus Birdman. Det var et lag av artsy vibber for de artsy vibbenes del for mye for min smak over historien om en avdanket skuespillers desperate jakt etter legitimitet. Så, det var derfor med noe forsiktig skepsis jeg gikk inn i forhåndsvisningen til hans nyeste film The Revenant, men jeg kan si med en gang at jeg ble noe positivt overrasket på mange punkter.
Star Wars: The Force Awakens
Å si at Star Wars-franchisen har hatt sine opp og nedturer er en grov underdrivelse. Filmene skapte, men ble også offer for den hyperdedikerte fankulturen som definerer det moderne blockbusterlandskapet. Etter tre filmer som for det aller meste blir sett på som skuffelser, for å si det så diplomatisk som mulig, trengte filmserien sårt en innsprøyting av optimisme. Med Lucasfilm kjøpt opp av Disney, moderne films mest veloljede filmmaskineri, var det kanskje noe som kunne minne om håp, selv hos en profesjonell pessimist som undertegnede. Jeg vet ikke hvor farlig det er med spoilere for folk i skrivende stund, men jeg kan for sikkerhets skyld nevne at jeg diskuterer en del plotelementer og karaktertrekk i Star Wars: The Force Awakens i noe detalj.
Jurassic World
Det er litt morsomt hvordan jeg ikke klarte å samle opp så mye hype for Jurassic World. Jeg husker fremdeles første gang jeg så originalen, og jeg tror jeg liker franchisen litt bedre enn jeg tror den fortjener, mye takket være nostalgi, skjønt John Williams på soundtracket hjelper også. Så. Hvorfor klarte jeg ikke å finne to pinner verdt av faen å gi for en film som etter sigende er laget for å si “hei, husker du Jurassic Park? Dette er en film om hvorfor det at du liker Jurassic Park er viktig.” Det er spesielt snodig, siden jeg har en tendens til å lepje i meg nostalgi-agn for 80-talls popkultur, slik som, for eksempel, resten av dagens blockbusterfilmlandskap. Kanskje det er annerledes for ting jeg faktisk likte når det var nytt. Nuvel, la oss snakke om filmen.
Ant-Man
Ant-Man tiltrakk seg en del irritasjon og pre-skadefryd fra nerdesirkler da Edgar Wright forlot prosjektet. Drømmen om storbritanias største filmnerd ved tømmene til et lite Marvel-prosjekt fikk manges tenner til å gå i vann, mine inkludert, men det skulle ikke gå slik. Så, hva fikk vi i stede for?
