Star Wars: The Force Awakens

Å si at Star Wars-franchisen har hatt sine opp og nedturer er en grov underdrivelse. Filmene skapte, men ble også offer for den hyperdedikerte fankulturen som definerer det moderne blockbusterlandskapet. Etter tre filmer som for det aller meste blir sett på som skuffelser, for å si det så diplomatisk som mulig, trengte filmserien sårt en innsprøyting av optimisme. Med Lucasfilm kjøpt opp av Disney, moderne films mest  veloljede filmmaskineri, var det kanskje noe som kunne minne om håp, selv hos en profesjonell pessimist som undertegnede. Jeg vet ikke hvor farlig det er med spoilere for folk i skrivende stund, men jeg kan for sikkerhets skyld nevne at jeg diskuterer en del plotelementer og karaktertrekk i  Star Wars: The Force Awakens i noe detalj.

sw

Omtrent 30 år har gått siden Star Wars: Return of the Jedi, og imperiets fall ser ikke ut til å ha den ønskede befriende effekten. En ny gruppe velkledte romfascister, Den Første Ordenen prøver å ta over universet som vi kjenner det, og bare en godt gjemt hemmelighet hos en nusselig robot kan stoppe dem. Det er opp til robotens nye eiere, Rey (Daisy Ridley) og Finn (John Boyega) å få den til trygghet hvor den kanskje kan gjøre noe godt med de ovennevnte romfascistenes maskerte jedi, Kylo Ren (Adam Driver) i helene. Det hele er ganske likt A New Hope, men filmen har nok identitet til at det ikke blir plagsomt. De brede trekkene er der, og hovedpersonene i de første filmene er med, spesielt Harrison Ford som Han Solo, men det føles som et forsøk på å sende franchisen videre. 

Mye av det som selger filmen for meg er filmens hovedpersoner. Både Rey og Finn er karakterisert godt og effektivt, og det hjelper til å dra oss med i plottet. Det er litt skuffende at vi ikke får så mye tid med det jeg antar er siste part av trekløveret, Oscar Isaac som Poe Dameron, men jeg regner med at hans tid kommer. Jeg ser også på meg selv som en stor fan av seriens nye skurk, Kylo Ren. Det virker som en dårlig ide å ha en skurk som desperat prøver å være en skurk fra et tidligere verk, men det at Ren ikke helt når opp til sitt kortpustete idol ser ut til å være en del av vitsen, selv om han prøver så veldig veldig hardt. Så klart, han er ikke fult like skremmende og umiddelbart effektiv som skurk som Vader, men det er plenty underholdende nok.

Visuelt har filmen et mye opphauset fokus på praktiske effekter over datagrafikk. Det ser godt ut, spesielt filmens robot-maskott, BB-8, fungerer strålende og har bøtter og lass med personlighet som bobler like under overflaten. Filmen har en håndfull gode actionscener, blant annet en glimrende lyssabelduell som minner langt mer om de i episode 4-6 enn det vektløse tøvet vi fikk se i 1-3. John Williams er også i forventet god form, og det tok meg litt på senga akkurat hvor effektive stikkene av det klassiske soundtracket var i å lokke frem følelsene i meg.

Med det sagt, har The Force Awakens noen svakheter. Hovedproblemet, i alle fall for meg, er hvordan mye i filmen er lagt opp til å introdusere elementer og plot-tråder som senere filmer eller Expanded Universe-verk kan utdype. Siden sammenligningene med A New Hope ser ut til å være uungåelige, føler jeg at jeg må si at en av grunnene til at jeg liker den best av Star Wars-filmene er at den har en internt komplett historie, og jeg ville personlig ønsket å se mer i Awakens som kan stå på egne ben. Med det sagt gleder jeg meg til å se mer, og håper at vi får en ny Star Wars-triologi for en ny generasjon.

Leave a Comment

Filed under Action, Film, Sci-Fi

Leave a Reply

Your email address will not be published.