Annabelle

Noen ganger har jeg vansker med å skjønne hvorfor en film blir laget. Ikke på et kreativt plan, du finner folk med ideer de brenner for under hver en rot i alle kreative bransjer, men fra et studio og en produsents perspektiv. Det finnes mange filmer der ute som jeg knapt kan forestille meg at noen så på i sin helhet og sa “Dette er en film som vil gå i svart.” Andre filmer, vel å merke, er det deprimerende lett å se tankegangen. Ta, for eksempel, dagens film Annabelle.

annabelle2

For de uinvidde, er Annabelle en spinoff, eller oppfølger/prequel, eller franchisefilm til James Wan enkle, men glimrende The Conjuring. I denne filmen følger vi dukken The Conjurings to eksorsister hanskes med i filmens begynnelse, og forteller historien om hvordan denne dukken havnet hos de uheldige eierene familien Warren til slutt hjelper. Vel, nesten. Historien følger Mia og John (Annabelle Wallis og Ward Horton,) et ungt par som på nære nippet overlever et angrep fra en Charles Manson-inspirert satanistkult. Det viser seg imidlertid at en av angriperenes spesielle interesse i en av dukkene i Mias samling har etterlatt en ganske ubehagelig leieboer som har en spesiell interesse i det unge paret, og sjelenes deres.

Annabelle er en film med mange feil, den største av dem er kanskje hvor lite skummel den faktisk er. Noe av dette er nok et resultat av grunnleggende svakheter i filmens design. Filmen sikter seg inn på å være en historie om en seig overnaturlig entitet a la Paranormal Activity eller, for den slags skyld, The Conjuring, som henger seg på sine uheldige offer og torturerer dem, like vanskelig å bli kvitt som dets motiver, om den har slike, er å forstå.  Problemet er at det at entiteten som plager filmens hovedpersoner bor i, og har sin identitet tett knyttet til et fysisk objekt, noe som bare åpner for alt for mange spørsmål. Ok, du kan ikke kvitte deg med den, av en eller annen grunn, men kan en, for eksempel, brenne den, rive den i filler? Er en suplex et alternativ? En kan skrive seg selv ut av slike ubehaglige spørsmål, men det er kanskje bedre å ikke skrive seg inn i dem i utgangspunktet.

Demonen som befinner seg i Annabelle-dukken er ikke mye å skryte av heller. Med untak av et segment som kunne vært del av en noe mer cheesy film, eller en ganske kickass musikkvideo, gjør den ikke så mye enestående, og det føles mer som om filmen prøver å fortelle heller enn å vise hvor skremmende den er.

For å oppsummere er Annabelle en film som er så teit at det til og med er vanskelig å slå av hjernen og nyte den. Det hele prøver å bygge til et slags klimaks, men glemmer å gi oss karakterer som de kan bygge spenning på, et monster verdt å huske, eller i alle fall en kompetent jumpscare eller to, om ikke annet. Det er kanskje for mye å be om i et i overkant optimistisk forsøk på å være skrekkfilmens svar på The Avengers, vel å merke.

Leave a Comment

Filed under Film, Skrekk

Leave a Reply

Your email address will not be published.