De som kjenner meg vet at det er få ting som tenner raseriet i meg som boken 50 Shades of Grey. Jeg hadde lenge tenkt å skrive noe om den, men jeg lot være, først og fremst fordi dette er en filmblogg, men også fordi den gjør meg usammenhengende i mitt raseri. Nå har jeg imidlertid sett filmen, og det virker å være færre ting jeg absolutt må få sagt om den, så det virker mer overkommelig.
Ridley Scott er et viktig navn innen science fiction, vel, han var det tidlig 80-tall, hvor han kom brasende inn i varmen med Alien og Blade Runner. Han har aldri helt klart å følge opp den suksessen, forsøk til tross, og narrativet så lenge ut til å plassere ham i “has been”-hylla. Vel, om hans forsøk på å få omstart på Alien-suksessen med Prometheus ikke lykkes, ser det ut til at han har husker hvor han la talentet sitt når han laget The Martian.
Det er litt morsomt hvordan jeg ikke klarte å samle opp så mye hype for Jurassic World. Jeg husker fremdeles første gang jeg så originalen, og jeg tror jeg liker franchisen litt bedre enn jeg tror den fortjener, mye takket være nostalgi, skjønt John Williams på soundtracket hjelper også. Så. Hvorfor klarte jeg ikke å finne to pinner verdt av faen å gi for en film som etter sigende er laget for å si “hei, husker du Jurassic Park? Dette er en film om hvorfor det at du liker Jurassic Park er viktig.” Det er spesielt snodig, siden jeg har en tendens til å lepje i meg nostalgi-agn for 80-talls popkultur, slik som, for eksempel, resten av dagens blockbusterfilmlandskap. Kanskje det er annerledes for ting jeg faktisk likte når det var nytt. Nuvel, la oss snakke om filmen.
Jeg liker korte, avsluttede, TV-serier. Noen historier passer best i serieformat, og da mener jeg det er et godt tegn når den historien blir presentert i en komprimert og presis stil. Det sier noe om en skapers tiltro til publikum når de legger frem den historien de vil fortelle og stoler på publikum såpass at de ikke overforklarer og tverer på ting. Jeg liker å tro at kortere serier også vitner om en mer kompakt historie, og det betyr ikke nødvendigvis en bedre fortalt historie, men det er ofte et godt tegn.
Filed under Film, Seriepreik
