Over the Garden Wall

Jeg liker korte, avsluttede, TV-serier. Noen historier passer best i serieformat, og da mener jeg det er et godt tegn når den historien blir presentert i en komprimert og presis stil. Det sier noe om en skapers tiltro til publikum når de legger frem den historien de vil fortelle og stoler på publikum såpass at de ikke overforklarer og tverer på ting. Jeg liker å tro at kortere serier også vitner om en mer kompakt historie, og det betyr ikke nødvendigvis en bedre fortalt historie, men det er ofte et godt tegn.

Garden Wall

Dagens serie, eller skal en kanskje si mini-serie, er Over The Garden Wall. I denne følger vi brødrene Wirt (Elijah Woodog Greg (Collin Dean,) som prøver å finne veien hjem fra den skumle magiske skogen de har klart å rote seg inn i. Med på reisen får de også med seg blåtrosten Beatrice (Melanie Lynskey,) som ikke altid var en blåtrost, en frosk med mange navn (Jack Jones,) og, til tider, en  tømmerhugger med en agenda (Christopher Lloyd.)  Deres eventyr tar dem fra den ene merkelige situasjonen til den andre, en skole for skogens dyr som er hjemsøkt av en gorilla, en eksentrisk millionær som er forelsket i et spøkelse, om han ikke rett og slett er gal, en snodig landsby full av dansende mennesker, om de er mennesker, i grønnsakskostymer. Disse merkelige eventyrene tar opp hoveddelen av episodene, med et plot om en mystisk, urovekkende skapning bare kjent som Beistet (Samuel Ramey) som har sine egne planer for de to.

Over er en kort, men konsentrert serie, og fortelles i stor grad gjennom en serie mini-fortellinger som skildrer brødrenes eventyr. Disse fortellingene er for det aller meste godt fortalt, selv om noen av dem sliter litt med et fokus på tvister som fort kan virke litt forutsigbare for de av oss som har vokst opp i en post-Shyamalan-verden. Med det sagt, er det tross alt et TV-program for barn, så det er kanskje urimelig å forvente mer infløkte tvister. Serien har i alle tilfeller et godt, og et noe mindre forutsigbart serie-vidt paraplyplot binder alt sammen på en måte som driver showet videre. Det hele reiser et par spennende spørsmål, men har også nok selvbeherskelse til å ikke grave dypere for å svare på disse spørsmålene, Over The Garden Walls verden har fremdeles igjen en god del av sine mysterier når vi forlater den, noe som også er ganske forfriskende.

Det mest enestående med Over The Garden Wall er nok stemningen og det estetiske. Visuelt legger serien seg på et nivå av visuel stilisering som gjør mye for å selge barnebok-atmosfæren, når den ikke dypper hånda inn i en forstyrrende dyp pose av urovekkende visuelle triks som de gjør i en kort sekvens med en landeveisrøver. Det er også mye fin musikk som passer som hånd i hanske med den enkle men evokative visuelle presentasjonen. Om jeg skulle beskrevet seriens generelle stemning, hadde jeg nok sagt at det var som en serie eventyr som gjenfortalt av Tom Waits. Noe av det er kanskje musikken, men det er også noe med logikken og den gjennomsyrende atmosfæren i historien som godt kunne kommet fra vestkystens mest ranglete trubadur. Skjønt, det er litt lite mord og alkoholisme i dem for det, men igjen, barne-tv.

Over the Garden Wall er ikke nødvendigvis en serie som får hjernebarken til en voksen seer til å knirke, men den er godt spilt, godt fortalt og har nok ved det estetiske i seg til at det er verdt å se. Jeg vet ikke helt hvor unge barn som, ideelt sett, kan se serien, da en del av episodene kan bli ganske skremmende. På den andre siden har min generasjon kommet mer eller mindre uskadet ut av mang et møte med hufsa, så det går nok bra.

Leave a Comment

Filed under Film, Seriepreik

Leave a Reply

Your email address will not be published.