Inside Out

Pixar hadde lenge ord på seg for å fokusere på filmer om det maskuline. Ikke i den tradisjonelle “eksplosjoner og oneliners”-formen, men i det at filmene deres handlet om menn og mannlige perspektiver. Se Toy Story, Up, Finding Nemo, med flere. Denne memoen ser ut til å ha nådd toppsjiktet i Pixar, vel å merke, siden deres to siste filmer har handlet om en ung skotsk prinsesses anspente forhold med sin mor (og bjørner, en hel del bjørner) i Brave og nå, om en ung jente hvis følelsesliv blir kastet ut i kaos i Inside Out. Ikke at jeg vil kalle Inside Out en “jentefilm” i følge de fleste tradisjonelle definisjonene, men den er definitivt en del av den moderne trenden i Hollywood at en kan lage film med kvinner og jenter uten at dette vil skremme bort publikum med jentelus, hysteriske nykker og lignende. Dette er en trend jeg kan stille meg bak, spesielt når det gir oss filmer som Inside Out.

Inside-Out-horizontal-e1438295932161

Riley (Kaitlyn Dias) flytter sammen med foreldrene sine (Diane Lane og Kyle MacLachlan) til San Francisco, og det er ikke bare lett for henne. I hjernen hennes er det som vanlig moderate mengder av kaos, og hennes fargerike følelsesspekter,  i all hovedsak holdt under kontroll av Glede (Amy Poehler,) prøver å håndtere de nye omgivelsene. I tillegg til verdens mest gjennomførte A-menneske i form av den bokstavelig talt glødende Glede, har Riley også Frykt (Bill Hader,) Sinne (Lewis Black,) Avsky (Mindy Kaling) og Sorg (Phyllis Smith.) En serie uheldige hendelser separerer Glede og Sorg fra resten av følelsene, noe som forståelig nok gjør Rileys liv vanskeligere, og åpner muligheten for at hennes minner, talenter og aspekter forøvrig går i glemmeboka sammen med gamle fantasivenner og annet vrakgods fra en barndom på hell. Det er nå opp til de to gruppene minner å gjenforenes og, om de kan, stoppe en emosjonell katastrofe i emning.

Fans av pixar vil nok kjenne igjen mange strukturelle likheter mellom Inside Out og den første Toy Story-filmene, spesielt i akt 1. Jeg vil ikke si at filmen er en karbonkopi, selv om parallellene er ganske mange sånn på overflatenivå. På et rent emosjonelt plan, vel å merke, kan en se på Inside Out som en videreføring av Toy Story-filmene, eller i alle fall en utviding av den generelle emosjonelle stilen i de filmene. Toy Story-filmene er noe spesielle i barnefilmsammenheng, i det at de blir gradvis mer bittersøte jo lenger ut en kommer i serien.  Inside Out har fokus på melankolien som er assosiert med oppveksts. De gjør ikke et stort dramatisk nummer ut av det, den mer umiddelbare faren for fullstendig emosjonell kollaps, depresjon og det som verre er som driver plottet og motiverer de mest spektakulære setpiecene, men slutten på Rileys barndom er hele tiden i marginene, som en melankolsk, men uungåelig fotnote.

Det er også noe givende for meg ved hvordan følelsene og Rileys indre liv er skildret. Filmen ser på følelser som rent fordelaktige, selv negativt kodede følelser som frykt og avsky, og alle følelsene fremstilles som relativt rasjonelle, om ikke farget av ganske distinkte syn på verden som passer til deres jobb, og noe uvitende om verden rundt dem. Denne ideen blir servert til oss via Glede, som ved filmens start ser ut til å lide av den misforståelse at den eneste riktige løsningen er glede og gode følelser på fulltid. Filmen har egentlig stor tiltro til seere på alle aldre, siden den ikke gjør en spesielt stor halloi av noen av sine mest velformulerte poenger, og er godt fornøyd med å la publikum skjønne ganske nyanserte emosjonelle poenger uten mye kommentar eller eksposisjon. Det er kanskje en luksus en kan tillate seg når en bokstavelig talt har et kamera på hovedpersonens indre tanker og følelser. Om jeg skal kritisere litt i denne sammenheng, vel å merke, er det et slikt poeng mot slutten som jeg mener ikke får sitt øyeblikk i solen, men det blir på ingen måte tapt i rotet, jeg skulle bare ønske noen anerkjente det direkte. Nuvel.

Jeg har vel kanskje gått så langt jeg kan uten å snakke om de delene av filmen som ikke er plot og generelt tankegods, så la oss komme i gang med det. På skuespillsiden, må jeg si at Amy Poehler gjør mye gøy. Fans av Parks and Rec vil nok kjenne igjen en hel del av Leslie Knope i hennes versjon av Glede, og Poehler gjør en god jobb i å ta den sprudlende karakteren inn i et noe dunklere, om ikke bent ut mørkere sted. Min MVP må vel å merke være Lewis Black som Sinne. Det skal sies at mannen knapt trenger spille stort, Black har gjort en karriere av å være sint, men det er på samme side vanskelig å nekte for at han kan dette med raseri. Det skal også sies at jeg skulle ønske vi fikk mer av de følelsene som ikke er Glede og Sorg, spesielt Avsky virker å ha relativt lite å gjøre, og hun mangler en flashy rolle som Frykts nevrotiske pratfalls. Det er egentlig ingen av hovedpersonene i denne filmen jeg vil se mindre av, så jeg velger å telle det som et positiv.

Skal jeg være ærlig, kunne jeg skrevet mer, men det begynner å bli på tide å nøste opp. Inside Out er en intelligent og pent fortalt film, godt animert, og med generelt sterk scenografi, og den har en emosjonell fingerfølsomhet som står til konseptet, og jeg kan vel knapt gi en tydligere annbefaling. Vel, jeg kan, men dette innlegget begynner så smått å nærme seg dobbel størrelse av en vanlig post, og jeg må stoppe meg selv før jeg utvider det videre.

Leave a Comment

Filed under Drama, Film, Komedie

Leave a Reply

Your email address will not be published.