Unfriended

Noen filmer sees best på kino, andre trives best i hjemmets lune rede på et godt hjemmekinoanlegg. Og så har vi filmer som Unfriended, som virker å være laget for å sees på en laptop eller et nettbrett, fordi hele handlingen er fremstilt som en serie facebook og skype-samtaler. Det høres litt ut som en vits, men Unfriended er altså virkelig en skrekkfilm for Web 2.0-generasjonen, og det sprøeste er at det faktisk fungerer litt.

Blaire (Shelley Hennig) og kjæresten Mitch (Moses Storm) merker fremdeles etterdønningene av veninnen Lauras (Heather Sossaman) selvmord. Laura tok livet sitt etter en pinlig video av henne ble postet på nettet, noe som førte til en flom av anonymt netthat. Og det var det, vel, helt til Blaire og hennes nærmeste venner blir dratt inn i en Skypesamtale med noen (eller noe) som bruker Lauras nettkontoer og insisterer på å rippe opp i vennegjengens synder ved hjelp av en pervetert drikkelek. Meldingen er klar, legg på og dø. Ikke at å følge regelene hennes ser ut til å gjøre stort, Lauras spøkelse, for ja, det er et bokstavelig “ghost in the machine” vi snakker om her, dreper dem en etter en når hun er ferdig med dem.

Om jeg skal være brutalt ærlig, så burde ikke Unfriended fungere. I det hele tatt. Ideen om at noen skal lage en skype-basert Found Footage-film er så latterlig for meg at jeg knapt kan uttrykke det, og oddsen for at en slik film faktisk “skjønner” internet og internett-bruk er så lave at jeg knapt vil begynne å regne på dem. Og fremdeles, så vil jeg faktisk si at Unfriended fungerte for meg. Filmen holder seg til sine egne regler og egne premiss og bruker overraskende effektive skrekkelementer for å dra opp spenningen.

Ja, for relativt skummelt er det faktisk. Filmen har et par ganske oppfinnsomme gørr-effekter, men den er kanskje skumlest når det ikke er blodig mord som står på programmet. Filmen har god peiling på å sette opp en skummel atmosfære og holde på den mens den lar deg gå frem og tilbake på om du tror noe skummelt kommer til å skje eller ikke.  Det hjelper, vil jeg mistenke, at spøkelset til tider virker mer som en tilstedeværelse enn en usynlig øksemorder som kan gå gjennom vegger.  En blir nær konstant minnet om spøkelsets tilstedeværelse gjennom dens tause Skype-konto mens dets uheldige offer river hverandre til stumper og stykker over hverandres drama og nevroser. Det er kult, vil jeg si, hvor mye av filmens drama som kommer fra hovedpersonenes interpersonale gruff, spesielt med tanke på at de har med et dataspøkelse å gjøre.

Ikke at Unfriended byr på bare gull og grønne skoger, så klart. Slutten er litt så som så for meg, og filmens historie begynner å falle sammen om en tenker på det med noen som helst form for vekt, til den grad jeg begynner å lure på om filmen ender opp med å si det den mener å si eller ikke. Det er helt klart en film som har tenkt en del, men om alle tankene og ideene rundt cybermobbing og slikt kommer ut i en sammenhengende rekkefølge kan diskuteres.

Unfriended burde være en vits, og ikke en spesielt morsom vits heller. Det er noe med premisset som lover halvhjertet “kids these days”-satire. Det er imidlertid ikke det vi fikk, langt i fra. Som en skrekkfilm er den overraskende effektiv, og de klarer å få en del saftig drama av hovedpersoner som kanskje ikke er alt for sympatiske. Det er en heller forsiktig anbefaling, men jeg mener Unfriended er en god nok skrekkfilm til at jeg kan anbefale den.