Det tok en del tid før jeg fikk somlet meg til å se denne filmen. Delvis fordi den ikke hadde noe tilstedeværelse i det norske kinomarkedet å snakke om, men også delvis fordi filmen slo meg som en gimmick-film først og fremst. Det er ikke å nekte for at filmen har en ganske prominent gimmick, men jeg vil også si at det ikke er en dårlig film. Det er virkelig noe å si for positive overraskelser.
Henry er i ferd med å ha en dårlig dag. Han våkner opp med hukommelsestap og såpass med robotdeler at en bare kan spekulere på om det er noe kjøtt igjen inni der. Blant disse robotdelene er et par kameraer i øynene hans som vi ser resten av galskapen gjennom. I et plot som nok vil virke kjent for de av oss som spiller videospill jevnlig, må Henry nå redde sin kone (Haley Bennett) fra den telepatiske superskurken Akan (Danila Kozlovsky) gjennom en serie eskalerende actionsekvenser hvor grensene for hvor mye kaos og vold en kan vise i førstepersonsperspektiv tøyes til det ytterste. Med på leken er også Jimmy (Sharlto Copley,) en mann med en plan, en rekke forkledninger og en lei tendens til å dø gang på gang.
Hardcore er ikke en film som tar seg selv veldig seriøst, men jeg vil ikke si at tonen er satirisk eller halvveis på noe vis. Det er en humor og selvinsikt i måten filmen hopper fra det ene “nå tuller du med meg”-øyeblikket til det andre, til det punktet hvor et musikalnummer i akt to føles mer eller mindre naturlig. Det er ikke sjangerriktig per se, men det er nok en ting jeg ikke trodde jeg kom til å få se, og filmen brillierer på dette på øyeblikk-til-øyeblikk-nivå. På plotnivå er det imidlertid ikke noen overraskelser å snakke om. Det er tvister og plotoveraskelser, ja, men filmen hinter så sterkt til disse at samtlige som har satt sine ben i et videospill de siste fem årene nok vil være opptil flere steg før plottet til enhver tid. Ikke det er et stort aber for filmen, og hvor stereotypisk plottet er blir en slags metavits i seg selv. Det at filmen ikke prøver å være smartere enn den er hjelper veldig her.
Det Hardcore mangler i infløkte og dype plot, tar den imidlertid igjen i actionscener, og den tar det igjen med glans. Actionen er oppfinnsom, flyter godt, og gjentar ikke seg selv. Vi får en sunn blanding av nevekamp, biljakter, skytesekvenser, parkourjakt, og fall og hopp i lange baner. Det hjelper også at actionscenene har en svært god sans for intern geografi og kommuniserer det klart med publikum. Vi er aldri i tvil hvor folk er i forhold til hverandre eller hvem som prøver å gjøre hva med hvem. Sant nok, mye av det er takket være at målene til de involverte er ganske enkle, men det er fremdeles mange bevegelige deler i disse scenene, og scenene har god flyt.
Det er ikke å nekte for at Hardcore Henry er en teit film, og det er litt av sjarmen. Ikke siden Crank har jeg sett slik en komplett ringakt for det knippe stiliseringer vi snakker om når vi snakker om realisme i film, og det er dritgøy.