Skrekkfilm er en av de sjangerene der det ikke er bare bare å lage en oppfølger, det er ingen lett formel å følge fordi skrekk ikke trives med formler. Ikke hjelper det stort å øke omfang heller. Tre øksemordere er ikke tre ganger skumlere enn en øksemorder, om noe blir det bare mer rotete. Så, når James Wans glimrende The Conjuring skulle få en oppfølger var jeg forsiktig skeptisk. Klart, få andre gjør tradisjonell skrekk like godt som Wan, men skrekkoppfølgere er, som alltid, vanskelig.
Vi møter igjen Ed og Lorraine Warren (Patrick Wilson og Vera Farmiga,) og denne gangen er det et hjemsøkt hus, eller hjemsøkt familie, i London, hvor gjenferdet av en gammel mann ved navn Bill gjør sitt beste for å skremme dem fra vettet. Som et B-plot sliter også Loraine med en serie visjoner om Eds død og en skremmende skapning i nonnekostyme.
En av grunnene til at skrekkfilmoppfølgere er så vanskelig er at det er utfordrende å utvide filmenes univers og utvide historiens spenn uten å forklare for mye og ødelegge mysteriet, og dermed skrekken, og her sliter The Conjuring 2. I den første filmen forteller Ed om et syn Lorraine opplevde som skremte henne mer enn noen av de spøkelsene og demonene de har konfrontert, det er en stemningsfull og effektiv måte å sette skrekk-atmosfæren på, men det fungerer bare så lenge vi ikke ser hva Lorraine ser, noe oppfølgeren viser oss innen akt en er ordentlig i gang.
The Conjuring 2 er en noe frustrerende film fordi den ser ut til å jobbe hardt med å forsterke de få problemene som originalen hadde. Filmen prøver å skape en visuelt distinkt maskott-karakter, se Annabelle i 1, og den spooky nonnen, eller den krokete mannen i denne. Jeg er en fan av visuelt distinkte maskotter, men det er en stil som ikke passer med skrekken i The Conjuring, som er undersolgt og bygger opp sakte til intens, langvarig skrekk. Et annet problem er at det er litt ubehagelig å lage en serie filmer som “kjøper” det Warrenene selger, og spørsmålet om de er svindlere eller ikke er kanskje bedre å ikke dvele ved, noe The Conjuring 2 gjør til stadighet.
Det er synd at det er så mange ting som drar The Conjuring 2 ned, for når filmen gjør det den er best på, den tidligere nevnte skrekkatmosfæren, er det solid håndverk. Når Wan virkelig setter i gang, er det ingen som gjør en bedre tolkning av akkurat hvor skummelt det er å være liten og alene i et mørkt hus fult av lyder du ikke kjenner til. Noen av skrekksekvensene er nesten slitsomt lange, men klarer å holde opp intensiteten, spesielt en av filmens tidlige scener, hvor Wan vever sammen små skrekkscenarioer til en terror-natt av rang.
The Conjuring 2 er en film jeg ikke kan anbefale med god samvittighet. Den prøver å ta historien videre, men lykkes mer i å forsterke filmseriens eksisterende problemer, og selv om skrekkscenene er gode i første halvdel taper de seg fort når filmens CGI-spøkelser begynner å trampe rundt. Det er fremdeles ikke i nærheten av like dårlig som, for eksempel, Annabelle, men den lever ikke opp til forventningene fra originalen, noe som, ironisk nok, var forventet.