Money Monster

Jeg vil være så ambisiøs at jeg sier at film er bedre når den har et budskap. Historier er bedre når de handler om noe, når den har noe å si om den virkelige verden. Ikke at dette er en garanti, så klart, filmer som prøver, og feiler å si noe om alvorlige temaer er en spesiell type irriterende. Hvilket bringer meg til dagens film, Money Monster.

Money-Monster-Poster-2

Jodie Fosters regideby følger vi George Clooney som Lee Gates, programlederen for programmet Money Monster, hvor estetisk smak ignoreres og aksjeråd gis. Midt i en ganske vanlig sending blir programmet kapret av en mann med pistol (Jack O’Connell.) gisseltageren,  har tapt stort på en av Lees aksjeråd, og det er opp til Lee og hans team, med Julia Roberts som Regissør Patty Fenn bak kamera, å prøve å finne en løsning på gisselsituasjonen.

Filmen utspiller seg som en ganske typisk kammerspill-thriller, og selv om jeg vil si at det ikke helt fungerer, så er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor de valgte denne settingen til denne typen historie. Sendinger av Live-TV er anspente affærer og kan sitre med spenning selv uten desperate gisseltagere. Det er derfor det er så synd at filmen ikke makter å utnytte den spenningen som er innebygd i settingen. Ingrediensene er der, men filmen klarer aldri å mikse dem på et tilfredsstillende vis.

Det er en smakssak, men jeg mener at deler av problemet er at filmen til stadighet tar oss ut av den anspente situasjonen i TV-studioet til fordel for B-plot på utsiden.  Noen av disse virker stort sett intuitive, vi klipper til verden utenfor når filmens hovedpersoner kommer i kontakt med den, men andre virker veldig arbitrære. Ok, det blir forklart og innlemmet i plottet senere, men i stede for å gi et poetisk “alt henger sammen”-preg, gir det mer inntrykk av en manusforfatter som henvender seg til kamera, Kiss Kiss Bang Bang-stil for å skryte av hvordan de bandt sammen en serie med tilsynelatende tilfeldige bilder til et sammenhengende narrativ.

Jeg er også litt usikker på hva filmen prøver å si, sånn egentlig. Filmen starter sterkt med en tordentale mot Wall Street, men følger egentlig aldri opp. Den kaster bort muligheten til å utbrodere eller gi nyanser til sin åpningspåstand, og det hele føles tomt som et resultat. Jeg kan se verdien i å la politikken ta baksete for å få et tydeligere fokus på Lees og gisseltagerens personlige reiser og utvikling, men filmen gir ham ikke nok plass eller nok fokus til å virkelig utfolde seg i denne sammenheng.

Jeg føler at jeg er litt vel streng med Money Monster. Filmens mange problemer til tross, så hadde jeg en relativt positiv seeropplevelse, Clooney og Roberts gjør godt arbeid og har en artig kjemi, og filmen har et par gags og morsome sidekarakterer som gjør filmen mer underholdende enn den kanskje fortjener.  Det er synd, da, at subteksten og den generelle dramaturgien som ligger under alt dette rett og slett ikke holder mål, og dette reduserer Money Monster, i mine øyne, til en 98 minutter lang distraksjon.

 

 

Leave a Comment

Filed under Film, Thriller

Leave a Reply

Your email address will not be published.