Jungelboken

Disney ser ut til å ha tatt på seg jobben å prøve å gjøre remakes kult igjen, med en serie nyversjoner av sine største kassasuksesser. Så langt har dette prosjektet gitt oss den engasjerte, revisjonistiske remaken av Tornerose, Maleficent, og en mer tradisjonell gjenfortelling av Askepott som jeg aldri fikk somlet meg til å se. Jeg vet ikke om jeg ville valgt Jungelboken som neste film i rekken av Live Action-adapsjoner, men det var altså slik det gikk, med et mildt sagt stjernespekket stemmecast, og state-of-the-art 3d-animasjon.

Jungelboken

Jungelboken er historien om Mowgli (Neel Sethi,) en ung menneskegutt oppdratt av en ulveflokk i en indisk jungel. Den relative idyllen kan imidlertid ikke vare, og kommer til en brå stopp når tigeren Shere Khan (Idris Elba) erklærer at han vil ta rotta på den unge adoptivulven. Panteren Bageera (Ben Kingsley) etter hvert ledsaget av leppebjørnen Baloo (Bill Murray) tar Mowgli med seg for å få ham i trygghet i en menneskelandsby, noe som, selvfølgelig, byr på flere utfordringer enn de forventet.

Hva remakes angår, holder Jungelboken seg heller tett til kildemateriale. Noen endringer har man imidlertid, og de fleste av dem drar mer eller mindre i riktig retning. Andre virker litt snodige, som å caste Scarlett Johansson som kvelerslangen Kaa. Ikke at Johansson ikke er i stand til å bære en rolle ene og alene ved hjelp av stemmen, men det virker som en merkelig rolle å sette henne i, kanskje det er en fetishgreie. De endringene jeg har størst problemer med, vel å merke, er nok rundt Kong Louie (Christopher Walken.) Det er ikke Walkens feil, så klart, han gjør en glimrende take på den enorme orangutangen, som en slags mellomting mellom en monark og en mafiaboss, men det er litt distraherende hvor urimelig svær primaten er. Litt research forteller meg at han er ment å være en nå utdødd apeart, Gigantopithecus, men dette, og hele karakteren for den slags skyld, ender opp med å stille flere spørsmål som tok meg ut av filmen en det kanskje skulle. Det hjelper ikke at scenen han er i har noen små toneproblemer som også avsporer det litt. Jeg bryr meg ikke om hvor svær du er, “I wanna be like you” er ikke en sang som bidrar til en truende atmosfære. Det er generelt et problem med filmen, mener flisespikkeren i meg, at sangene fra originalen ble inkludert mer fordi de er i originalen enn fordi de bidro på noen nevneverdig måte til den nye filmen.

Mye av dette er, som nevnt over, flisespikkeri. Filmen i seg selv er en rimelig god coming-of-age-historie krydret med generelt høyt nivå på hovedrolleinnhaverene, jeg er en spesielt stor fan av Lupita Nyong’o, som fortsetter å demonstrere spennet i skuespillertalentet hennes som Raksha, Mowglis adoptivmor. Det er også mye imponerende i det visuelle, 3d-Animasjonen gjør en god jobb å fremstille dyr som snakker som mennesker uten at det virker rart, og filmens klimaks har en intensitet som jeg har savnet i mye av Disneys filmer. Skjønt, når det kommer til klimaks gikk det meg litt på nervene at det tok oss to og en halv akt før vi fikk se ulveflokken faktisk svare på en trussel som en ulveflokk gjør, men nå er vi tilbake på flisespikkeriet igjen.

Jungelboken er ikke en dårlig film, og slettes ikke en dårlig remake. For det aller meste virker den å være laget for å fortelle en kjent historie til nye generasjoner, å bringe et kjent og kjært budskap frem på en måte som ikke virker fremmed for moderne seere. Hvis man først skal lage en film på nytt kan jeg knapt tenke meg en bedre grunn. Det er kanskje ikke en film jeg ville anbefale til flisespikkere og overtenkere, som meg, men det er ikke å nekte for at det er en rimelig god barnefilm, selv om den mangler litt av den “barnefilm som også voksne kan se på”-følelsen som Disney legger seg påjung

Leave a Comment

Filed under Film, Komedie

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *