2016 var et uvanlig år på mange måter. En av de mer ufarlige tingene som var uvanlig var at Disney kom ut med to animerte spillefilmer i løpet av året. Noe annet som var annerledes og stort sett ufarlig var at begge filmene hadde forskjellige titler i Europa og Amerika. Dagens film, og hovedpersonen i denne, Vaiana, het opprinnelig Moana, men fikk en navnendring på vei over dammen. Hvorfor skal jeg ikke spekulere på, men det er ikke en distraherende feilmerking som den norske tittelen på Spinal Tap, så det er kanskje sånt en kan se gjennom fingrene med om filmen er god.
Category Archives: Komedie
Ghostbusters
Om en ikke bruker mye tid på internett lar det seg kanskje gjøre å skrive om rebooten av Ghostbusters uten å dyppe inn i den umiddelbare fan-reaksjonen rundt prosjektet, hvor en bøling av selverklærte Ghostbusters-fans reiste nidstang mot prosjektet. Man kan, og burde, ta en diskusjon om hvordan nerdesfæren reagerer på forandringer, spesielt forandringer som inkluderer kvinner og/eller minoriteter, for ikke å snakke om de bøttelassene rasistisk bullshit Leslie Jones måtte hanskes med i denne sammenhengen. Det er vanskelig å ikke bli påvirket av slikt når en først kjenner til det, så jeg kan ikke utelukke at deler av min reaksjon til filmen er farget av et ønske til å vise fingeren til et spesielt ubehagelig knute av internettet. Men dette er tross alt en blogg som dekker meninger, så vi lar det stå til.
Jungelboken
Disney ser ut til å ha tatt på seg jobben å prøve å gjøre remakes kult igjen, med en serie nyversjoner av sine største kassasuksesser. Så langt har dette prosjektet gitt oss den engasjerte, revisjonistiske remaken av Tornerose, Maleficent, og en mer tradisjonell gjenfortelling av Askepott som jeg aldri fikk somlet meg til å se. Jeg vet ikke om jeg ville valgt Jungelboken som neste film i rekken av Live Action-adapsjoner, men det var altså slik det gikk, med et mildt sagt stjernespekket stemmecast, og state-of-the-art 3d-animasjon.
Zootopia
Neste film jeg blogget om skulle være Oscar-vinneren Spotlight, men det ville blitt en tung film som følger en tung film, og jeg liker å holde bloggen litt variert, plus at jeg hadde en tung uke, og når Vetle har en tung uke, går Vetle på kino og ser barnefilm, fortrinnsvis noe Disney. Heldig for meg, da, at Disneys Zootopia (Eller Zootropolis, avhengig av hvor du er i verden) fremdeles gikk på kino.
Deadpool
Jeg er ikke den største tilhengeren av Marvels Deadpool, det er noe unikt irriterende ved karakteren for meg personlig. Deler av det er kanskje mitt frådende hat for designfilosofiene som var rådene på 90-tallet når karakteren først ble skapt, og deler av det er at han er kronisk umorsom på den måten man bare kan være når en prøver veldig hardt å være morsom. Så, jeg var egentlig ganske klar til å ikke bli underholdt av Deadpool og, vel, det er ikke en Sleeper Hit som, for eksempel Unfriended, men jeg må påstå det er en langt bedre film enn det en skulle tro.
Inside Out
Pixar hadde lenge ord på seg for å fokusere på filmer om det maskuline. Ikke i den tradisjonelle “eksplosjoner og oneliners”-formen, men i det at filmene deres handlet om menn og mannlige perspektiver. Se Toy Story, Up, Finding Nemo, med flere. Denne memoen ser ut til å ha nådd toppsjiktet i Pixar, vel å merke, siden deres to siste filmer har handlet om en ung skotsk prinsesses anspente forhold med sin mor (og bjørner, en hel del bjørner) i Brave og nå, om en ung jente hvis følelsesliv blir kastet ut i kaos i Inside Out. Ikke at jeg vil kalle Inside Out en “jentefilm” i følge de fleste tradisjonelle definisjonene, men den er definitivt en del av den moderne trenden i Hollywood at en kan lage film med kvinner og jenter uten at dette vil skremme bort publikum med jentelus, hysteriske nykker og lignende. Dette er en trend jeg kan stille meg bak, spesielt når det gir oss filmer som Inside Out.
Ant-Man
Ant-Man tiltrakk seg en del irritasjon og pre-skadefryd fra nerdesirkler da Edgar Wright forlot prosjektet. Drømmen om storbritanias største filmnerd ved tømmene til et lite Marvel-prosjekt fikk manges tenner til å gå i vann, mine inkludert, men det skulle ikke gå slik. Så, hva fikk vi i stede for?
Stage Fright
Kultfilmen er en snodig skapning, noen filmer oppnår kultstatus ved å være merkelige, noen ved å være gode på en måte som ikke tiltrekker seg et stort nok publikum, noen ved å være dårlige men energiske, andre bare ved å være dårlige. Stage Frights “claim to fame” er vel at den prøver noe som ingen andre har prøvd før, en slasher-musikal.
Guardians of the Galaxy
Vi har kommet frem til et punkt hvor hva nå enn Marvel Studios utgir har en tendens til å være sommerfilmenes høydepunkt, og jeg vet ikke om det er sunnt for Blockbuster-scenen som helhet, men det er vanskelig å ikke bli litte grann spent når Marvel lover en action-komedie med Space Opera-elementer og plenty av glimt i øye. Så, holdt Guardians of the Galaxy opp mot mine etter hvert så høye forventninger?
Maleficent
Jeg ser på meg selv som skeptisk til hele denne ideen om “den gode kinofølelsen.” Joda, jeg foretrekker å se film på kino når jeg kan, men det er mer fordi jeg liker større lyd/bilde, samt at antall kinobesøkende faktisk har mer å si vis-a-vis hvilken filmer som faktisk blir laget, eller dette kan vi i alle fall være rimelig sikre på, gitt hvordan Hollywood-politikk ville fått det østromerske rikets politiske system til å si “ok, slapp av litt.” Noen ganger, vel å merke, er det noe eget med å se film sammen med en masse fremmede. Jeg mener dagens film, Maleficent, er en slik en.
