Neste film jeg blogget om skulle være Oscar-vinneren Spotlight, men det ville blitt en tung film som følger en tung film, og jeg liker å holde bloggen litt variert, plus at jeg hadde en tung uke, og når Vetle har en tung uke, går Vetle på kino og ser barnefilm, fortrinnsvis noe Disney. Heldig for meg, da, at Disneys Zootopia (Eller Zootropolis, avhengig av hvor du er i verden) fremdeles gikk på kino.
I byen Zootopia er alle innbyggerene dyr. Rov- og byttedyr lever side om side i fred og fordragelighet, natur har tatt baksete for kultur, og alle kan bli de individene de ønsker å være, i alle fall i teorien. Til denne dyreverdenen kommer Judy Hopps (Ginnifer Goodwin,) Zootopiapolitiets første kanin-rekrutt. Hun får sjansen til å bevise hva hun kan når hun blir sett på en forsvinningssak i en kjede av lignende saker. Rovdyr fra hele Zootopia blir borte uten spor, og når hun graver dypere, med svindler-reven Nick (Jason Bateman) som motvillig medhjelper, finner hun lag på lag med intriger som truer selve grunnideen bak Zootopia.
Brorparten av filmen kan best beskrives som et noir-inspirert krimmysterie som Judy og Nick graver seg gjennom, og det er slettes ikke et dårlig stykke arbeid. Mer erfarne seere vil nok komme til bunns i mysteriet en stund før plottet gjør det, men det er for det meste via meta-tenking, og plottet tar oss fra mysterie til mysterie på en tilfredsstillende nok måte. Om jeg skulle trekke noe, mener jeg filmens klimaks ble bare ørlite tammere enn det kanskje kunne vært. Ikke at problemet er like dominerende i akt 3 som det er i, for eksempel i Frozen, men filmen kunne skrudd opp intensiteten et lite hakk, spesielt sammenlignet med et par sammenlignbare høy-intensitetsscener tidligere i filmen. Kanskje det er en slik linje en må legge seg på når en lager film for barn, eller i alle fall om man er det største navnet innen underholdning for barn.
En av fordelene med å bruke antromorfe dyr eller konsepter i filmen din er at du står voldsomt fritt til å bruke dyrene som metaforer. Zootopia ender opp med å være moderne og skarp i talen mot samfunnsvide vrangtanker, diskrimineringer og holdninger vis-a-vis minoriteter og andre underpriviligerte grupper. Det er ikke en tilfeldighet at Judys utfordringer som ny politibetjent er knyttet til fordommene rundt kaniner, de blir sett på som for små, fysisk svake og emosjonelle til å delta i politiyrket, og når hun først kommer så langt får hun kun de minst prestisjefulle og givende jobbene. Jeg kan ikke snakke for andre, åpenbart, men jeg merker paralleller med det virkelige liv
Zootopia er en film der humoren ligger ganske tett opp til overflaten, alvorlig subtekstuelt tankegods til tross, og mye av humoren er de mest lettsindige dyreordspillene du kan tenke deg. Dette er slikt jeg har spikret Dreamworks-filmer til veggen for før, men i denne filmen fungerer det ganske godt. Hvorfor? Deler av det er tempoet. Filmen bruker veldig sjelden tid på å stoppe opp og trekke oppmerksomhet til ordspillene, og lar dem slik stå mer på egne ben. Det hjelper også, vil jeg si, at Judy og Nick har god Straight Man, Funny Man-kjemi som hjelper det hele å gå glatt.
Zootopia er en film jeg vil anbefale. Deler av det er at den rett og slett trykker på knappene mine og kombinerer ting jeg liker. Som tredjebølge-feminisme og Alt Henger Sammen-krimdrama, flåsete ordspill og polemikk mot systematisert diskriminering, bare for å nevne noen. Det er punkter hvor filmen trår litt skjevt, et par popkulturreferanser som tar rampelyset i hele scener, men selv disse får sin egen sjarm i etterkant. Zootopia er en film hvor Disney nok en gang viser at de vet hva de driver med når det kommer til animasjon, og det hjelper at de har hjertet på rette stedet hva sammfunnsproblemer og -utfordringer angår også.