Room

Jeg var ikke forberedt på Lenny Abrahamsons Room. Det eneste jeg visste var at den var basert på boken, av samme navn, og at forfatteren Emma Donoghue også hadde skrevet manuset.  Jeg hadde også en vag formaning om at det kom til å bli trist, eller i alle fall emosjonelt utfordrende. Det er kanskje litt mot sin hensikt å skrive noe sånt i en anmeldelse, men jeg mener det er et godt sted å komme inn i filmen fra, og det er vanskelig å skrive stort om denne filmen uten å dyppe inn i omfattende spoilers, så om du vil ta meg på ordet om at dette er en film du bør se og ikke lese videre, er det kanskje best. Om du vil ha en moderat mengde tunge detaljer, klikk gjerne videre.

Room

Brie Larson spiller Ma, en ung kvinne som sammen med sin unge sønn Jack (Jacob Tremblay) er fanget i et lite rom av mannen som syv år tidligere kidnappet henne. Jack kjenner kun til livet i rommet, og tanken om verden utenfor fremmed for ham, men Ma har aldri gitt opp håpet om at hun en dag skal få dem begge ut. Når det til slutt skjer, er det imidlertid ikke enkelt for Ma og Jack å tilpasse seg til en verden som er mye større og mye villere enn de er vant til, og Ma spesielt får kjenne på kroppen at hun nødvendigvis ikke er fri, selv om hun er ute.

Room er i stor grad en film om mennesker i vanskelige situasjoner, og hvordan menneskesinnet håndterer disse. Det er en lite melodramatisk og bombastisk historie, og dette er noe av det som gjør det til sånn en emosjonell bombe når det faktisk går av. Mye av æren skal gå til Larson og Tremblay for enestående skuespill, men det er også ikke å nekte for at manuset også har sitt å bidra med for å gjøre filmen så treffende som den er. Segmentet hvor Jack setter Mas desperate fluktplaner ut i livet er kanskje en av de mest intense edge-of-your-seat-øyeblikkene jeg kan huske å ha opplevd, men det at filmen klarer å fortsette og bygge resten av filmen til et punkt hvor det intense øyeblikket virker nesten avslappende er intet mindre enn imponerende.

Ja, for det er kanskje en av filmens største styrker at Mas mørkeste øyeblikk først kommer når de slipper fri. Det er en cocktail av skam, tvil, og noe jeg antar, uten formell trening i diagnose, er PTSD som driver henne til kanskje det mørkeste stedet jeg har sett en film gå. En gråtkvalt krangel mellom Ma og hennes mor (Joan Allen) er kanskje en av de mest knusende psykologiske realistiske øyeblikkene jeg har sett i fiksjon, og det er mye stille desperasjon selv når folk ikke skriker mot hverandre.

Ikke at filmen bare er tung. Filmen klarer faktisk å ende på en ganske oppmuntrende akkord, å vise to karakterer som klarer å jobbe seg gjennom de tunge tidene  til en implisitt lysere fremtid. Vi har med katarsis, i den klassiske definisjonen, å gjøre her. Room griper tak i publikums evne til empati og utnytter den til det ikke går lenger, og publikum er på nippet til å gi opp og erklære menneskeheten som helhet for et tapsprosjekt, bare for å i filmens siste segmenter gi oss troen tilbake, og i alle fall ymte frempå at en lykkelig slutt, til den grad noe sånt kan eksistere, kan være i emning. Det er slitsomt, men det er den typen slitsomt som en god runde på treningssenteret er slitsom, og jeg liker å tro en kan bli sterkere på det viset.

Leave a Comment

Filed under Drama, Film

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *