Det er et par ting en kan regne med når Laika lager film. Det kommer til å handle om sjenerte outsidere som må trå frem i rampelyset og bruke sine unike evner for å redde dagen, det kommer til å være stop-motion-animert, og det kommer til å trykke på nesten samtlige av knappene mine. Når Kubo and the Two Strings i tillegg handler om en ung mann som forteller historier og jammer på en Shamisen, begynner vi å nærme oss et teoretisk maksimalt Vetlefrierinivå.
Jeg var ikke forberedt på Lenny Abrahamsons Room. Det eneste jeg visste var at den var basert på boken, av samme navn, og at forfatteren Emma Donoghue også hadde skrevet manuset. Jeg hadde også en vag formaning om at det kom til å bli trist, eller i alle fall emosjonelt utfordrende. Det er kanskje litt mot sin hensikt å skrive noe sånt i en anmeldelse, men jeg mener det er et godt sted å komme inn i filmen fra, og det er vanskelig å skrive stort om denne filmen uten å dyppe inn i omfattende spoilers, så om du vil ta meg på ordet om at dette er en film du bør se og ikke lese videre, er det kanskje best. Om du vil ha en moderat mengde tunge detaljer, klikk gjerne videre.
Jeg har som tommelfingerregel at jeg bare skriver om ting som ikke er filmer på denne bloggen når jeg har veldig mye å si om dem, og/eller jeg ikke har noe særlig å si om de filmene jeg har sett i det siste. Jeg driver for øyeblikket fremdeles med å komme meg gjennom Marvels Jessica Jones, så i mellomtiden, hvorfor ikke skrive om internettets nye indiespill-darling, Undertale.
Filed under Preik, Spillpreik, Ukategorisert
Pixar hadde lenge ord på seg for å fokusere på filmer om det maskuline. Ikke i den tradisjonelle “eksplosjoner og oneliners”-formen, men i det at filmene deres handlet om menn og mannlige perspektiver. Se Toy Story, Up, Finding Nemo, med flere. Denne memoen ser ut til å ha nådd toppsjiktet i Pixar, vel å merke, siden deres to siste filmer har handlet om en ung skotsk prinsesses anspente forhold med sin mor (og bjørner, en hel del bjørner) i Brave og nå, om en ung jente hvis følelsesliv blir kastet ut i kaos i Inside Out. Ikke at jeg vil kalle Inside Out en “jentefilm” i følge de fleste tradisjonelle definisjonene, men den er definitivt en del av den moderne trenden i Hollywood at en kan lage film med kvinner og jenter uten at dette vil skremme bort publikum med jentelus, hysteriske nykker og lignende. Dette er en trend jeg kan stille meg bak, spesielt når det gir oss filmer som Inside Out.
Noen filmer bare glipper unna oppmerksomheten min og forsvinner ned i det nær-bunnløse “jeg burde se den en dag”-hullet. Ofte er det en god grunn for det, men av og til ender jeg opp med å spørre meg selv hvorfor jeg ikke har somlet meg til å se den. Spike Jonzes “Her” var en slik en. Vel, jeg fikk omsider somlet meg til å se den, og her har jeg et par ting å si.
Når ting blir hektisk, liker jeg å slappe av med en god barnefilm. Det er noe med de ektefølte emosjonelle sannhetene som ett relativt enkelt narrativ kan trylle fram som appelerer til meg når deadlinene blir mange og trange. I eksamenstiden blir det altså litt barnefilm, og dagens film Earth to Echo er kanskje den av disse som satt seg best i minnet mitt.
Noen filmer er enklere å skrive om enn andre. Jeg mener at jo mer oppi dagen de bevegelige delene som får plottet til å virke er, jo enklere er det. I denne sammenhengen burde det være nesten umulig for meg å skrive noe som helst om Destin Crettons Short Term 12, og det at jeg nå skriver om å skrive er kanskje en god indikator på at dette er, om ikke sant, så i alle fall nærmere sannheten enn jeg ville foretrekke.
Enda en romantisk komedie? Vel, hva kan jeg si? Jeg har vært i den sorten humør i det siste. Dagens film er Safety Not Guaranteed, kanskje den mest indie indiefilmen jeg har sett. Filmer kan bli inspirert av så mangt, men jeg tror dette er den første filmen jeg har sett som er inspirert av en kryptisk anonse. Sånn sett er nok dette den filmverdens første filmversjonen av en anonse , og om ikke annet, er det en milestein å markere.
Det slo meg akkurat at dette blir den andre romantiske komedien jeg skriver om på rad, etter at jeg har sagt at jeg ikke liker romantiske komedier noe særlig. Jeg forsvarer dette med at Love Actually er en britisk romantisk komedie, og britisk humor er gøyalt, også er det jul, så da får det bare være.
Filed under Komedie
Romantiske komedier er ikke min yndlingssjanger, men, som i de fleste sjangere, finnes det juveler der ute, selv om man kanskje må gå til mer obskure eller fjernere markeder for å finne dem. Et sted jeg har hatt relativt mye hell i å finne slike juveler, er Korea, og en av disse er Chan Wook-Parks I’m a Cyborg, But That’s OK, en film som produserer en mildt sagt bittersøt blanding av følelser.
