I’m a Cyborg, But That’s OK

Romantiske komedier er ikke min yndlingssjanger, men, som i de fleste sjangere, finnes det juveler der ute, selv om man kanskje må gå til mer obskure eller fjernere markeder for å finne dem. Et sted jeg har hatt relativt mye hell i å finne slike juveler, er Korea, og en av disse er Chan Wook-Parks I’m a Cyborg, But That’s OK, en film som produserer en mildt sagt bittersøt blanding av følelser.

CYB

Cha Young-Goon tror hun er en cyborg, og at hun i stede for å spise må lade seg opp. Hun blir lagt inn på et mentalsykehus, og her møter hun Park-Il Sun, en kleptoman ung mann som frykter at han en dag skal krympe og forsvinne til ingenting. Det som følger er en noe uvanlig romanse med tragedie ventende rundt hver sving, siden Young-Goon fremdeles nekter å spise, og spørsmålet er om disse to litt frynsete sjelene kan hjelpe hverandre, eller om vi har en mer opera-aktig slutt i vente.

I’m a Cyborg kunne lett drevet med mørk humor, men den gjør det i liten grad, i stede er det mye “quirk”-basert humor, og når det ikke er morsomt, er det virkelig ikke morsomt. Ikke umorsomt, noe jeg mener er en viktig distinksjon, men mer trist en morsomt. Det blir en effektiv kontrast, selv om det er liten tvil om at de triste og/eller romatiske øyeblikkene dominerer opplevelsen. De, også jodle-scenen. Ja, det er en scene med jodling, og den er rimelig fantastisk.

Denne filmen er på noen måter en litt atypisk Chan Wook-Park-film. Wook-Park er stort sett kjent for å lage hevn- og action-dramaer med solide doser beksvart humor spredt mellom de svimlende, sveipende action og drama-scenene. I’m a Cyborg beholder den til tider svimlende vakre cinematografien, men humoren er, som tidligere diskutert, av en noen annen karakter. Jeg teller ikke dette som et poeng i filmens disfavør, men det er definitivt noe å ha i tankene om du er vant til Wook-Parks andre verk, spesielt den såkalte “Hevn-triliogien,” som består av Sympathy for Mr. Vengance, Oldboy og Lady Vengance.

I’m a Cyborg, But That’s OK er en ganske spesiell film, men den spiller på et bredt spekter følelser. Det er ikke en film for alle, men så lenge du kan tåle utvidete surrealistiske elementer og ganske triste øyeblikk, er det en opplevelse som kommer til å sitte hos deg lenge.

Leave a Comment

Filed under Drama, Film

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *