Aldersgrensesystemet de bruker i USA kan virke uforståelig for oss nordmenn, ikke bare fordi systemet er notorisk lite gjennomsiktig, men også fordi systemet er satt sammen på en annen måte, og har en radikalt annerledes påvirkning på filmbransjen som helhet. Jeg er ingen Hollywood-insider, så klart, og Hollywood-politikk er, om mulig, enda mindre gjennomsiktig enn rating-systemet, så ta gjerne ideene mine med en klype salt.
Aldersgrensene i USA blir satt av MPAA, en interesseorganisasjon for amerikanske filmskapere. De første aldersgrensene ble satt på 60-tallet, og denne typen innholdsvurdering tok i praksis over for “Hays-kodene,” som var de standardene MPAA krevde at filmer skulle følge for å kunne bli gitt ut. Under Hays-koden var det ikke lov å vise “lidenskapelige scener” som ikke var nødvendige for plottet, og en kunne ikke vise karakterer som slipper unna med ulovlig eller umoralsk oppførsel.
Rating-systemet som tok over, for å tillate mer fleksibilitet i møte med TVen, kinoens nye konkurrent. Rating-systemet er, i alle fall på papiret mer åpent enn det som det erstattet, men det verken var eller er uten problemer. Rating-systemet består av fem kategorier, fra “G”, som er for alle aldre, til PG og PG-13, “Parental Guidance” og R og NC-17, “Voksenkategoriene.” R-film krever at alle under 17 har med en foresatt, NC-17 er en fast aldersgrense på 17 år. De tre høyeste kategoriene, PG-13, R og NC-17 er de mest interessante for hvordan de påvirker innholdet i filmer.
Det handler, som det så ofte gjør, om penger. Det er alment akseptert visdom i Hollywood at de som, statistisk sett, går mest på kino er gutter i aldersgruppen 14-16. Dette gjør det til et økonomisk risikabelt trekk å lage dyr film som den erketypiske kinogjenger ikke får se på egenhånd, og økonomiske risker er ikke noe en har lyst til å gjøre når en film kan tjene inn 280 millioner dollar og knapt gå i svart. Så, hva gjør en når en, for eksempel, vil lage en zombiefilm, men også vil selge den til så mange tenåringer som mulig? Vel, nå begynner vi å nærme oss hvor problemene oppstår.
Gnissningene er spesielt merkbare i skrekkfilmer. Jeg mener personlig at en kan lage en utrolig effektiv skrekkfilm med så lite blod, gørr og sex at den lett kunne fått en PG-13, men det er ikke å stikke under en stol at det har blitt laget mange skrekkfilmer som prøver å lene seg på blod & gørr som den ikke har. Ta World War Z, for eksempel, som prøvde å ha morbide scener, og samtidig ikke vise noe blod som ville dytte filmen opp til en mindre lukrativ aldersgrense.
Ratingsystemet har så mange trøblete og lite flatterende sider at jeg tror jeg måtte dedikere mer enn en bloggpost for å snøre opp alt sammen, hvor mye strengere den er mot LGBT-seksualitet en heterofil seksualitet, hvor arbitrær prosessen kan være, hvor lite vi som forbrukere vet om de som setter denne grensen, jeg kunne holdt på. For de som ønsker å vite mer, vil jeg anbefale This Film Is Not Yet Rated, en dokumentar som gjør en god jobb med å snøre opp de største problemene med systemet.