Halloween Double Feature: The Conjuring

Spøkelser er skumle greier, det er ikke å komme unna, men mange skrekkfilmer mislykkes med å benytte seg av materialet på en meningsfull måte. En skulle tro at ett manne- og kvinnevondt vesen du ikke kan skyte, brenne eller til og med se ordentlig, hvis motiver du bare kan gjette på, ville gjøre det nesten litt for enkelt å gjøre ting skummelt, men nei, spøkelsesfilmer er like ofte kjedelige og uinspirerte som andre skrekkfilmer. Bare se på Mama. Nuvel, dagens andre film, The Conjuring, går ikke i noen av de mange fellene denne typen skrekkfilmer ofte faller i, mye takket være regissør James Wans drevene hender på tømmene.

the-conjuring-2

The Conjuring følger spøkelsesfilmformelen, i alle fall i førstningen. Familien Perron flytter inn i ett nytt hus, som viser seg å være bebodd av spøkelser med mye mindre god mojo. Den obligatoriske skepsisperioden er imidlertid kort, og det går ikke lenge før Perron-familien hyrer inn Ed og Lorraine Warren,  og , for å prøve å komme til bunns til hvem eller hva som hjemsøker Perron-familien. Etter hvert som de undersøker husets historie, oppdager Warren-ekteparet at hjemsøkingene stikker betydelig dypere enn de hadde regnet med, og det er ikke lenge før ånd møter menneske i en av de mer intense eksorsismescenene jeg har sett.

Som jeg nevnte tidligere, er filmen forfriskende fri for obligatorisk skepsis, vi slipper å forholde oss til faren som ikke skjønner at noe er galt før vel uti tredje akt, eller spøkelseseksperten som ikke tror på spøkelser før en poltergeist har kastet en kopi av Eksorsisten rett i trynet på ham. Det er en fordel for plottet, siden vi, som publikum, er ganske klare på at dette huset er hjemsøkt som bare svarte helvete, plus at det tillater mer tid til det som faktisk er interessant. The Conjuring gjør dette med storm, atmosfæren er skummel, timingen er nervepirrende, og filmen har ikke flere “bø-øyeblikk” enn at hvert eneste bø-øyeblikk faktisk er svært effektivt. For den slags skyld, er disse bø-øyeblikkene så få, og oppbyggingen og atmosfæren så god at de øyeblikkene hvor du TROR du kommer til å få et musikk-sting og et skrikende spøkelse, men ikke får det, er langt mer effektive for å skape den nervøse energien som karakteriserer en vellykket skrekkfilm.

Filmens regissør, James Wan, fortjener nok mye av æren. Siden hans knalldebut med Saw, en film som fortjente bedre enn den svermen med dårlige oppfølgere den har fått, har han gått fra hit til hit, selv hans svakeste skrekkfilm, Dead Silence, er ett godt stykke arbeid. Jeg tror litt av det som tillater ham å gå fra hit til hit er at han forstår timing og atmosfære bedre en de aller fleste skrekkfilmskapere. Du får kanskje ikke de brå adrenalin-kickene som du får av mindre talentfulle filmskapere når du ser en James Wan-film, men adrenalinet kommer snikende, og før du vet ordet av det sitter du på kanten av setet. Om du vil ha en så skummel Halloween som mulig, kan jeg knapt anbefale The Conjuring nok, men om du ønsker noe roligere nattesøvn, får jeg heller anbefale ParaNorman?

1 Comment

Filed under Film, Skrekk

One Response to Halloween Double Feature: The Conjuring

  1. Pingback: The Conjuring 2 | Vetles Filmblogg

Leave a Reply

Your email address will not be published.