Science Fiction handler gjerne om store ideer om teknologi og vitenskap og spinner fortellingene ut i fra det. De store ideen kan være innenfor hvilke som helst felt, men det er gjerne innen naturfagene. Samfunnsfagene og humaniora blir som regel bare tatt opp når filmskaperene trenger en eller annen dystopi å gripe til, men det er, som dagens film, Arrival demonstrerer, spennende steder en kan gå innen, for eksempel, lingvistikk.
Jeg var ikke helt sikker hva jeg skulle tro om Rogue One før jeg så den. Jeg har ikke så alt for mye til overs for “Expanded Universe”-fortellinger, og siden den er satt før Star Wars Episode 4 og handler om en hendelse hvis utfall er grundig hintet til i filmen, er hvordan filmen slutter kanskje ikke så spennende. Med det sagt virket ideen underholdende nok, og Disney har tross alt filmindustriens beste track record for filmserier med internkontinuitet akkurat nå, så jeg tok sjansen på en kinotur. Jeg kan ikke si jeg angret på denne sjansen.
Å si at Star Wars-franchisen har hatt sine opp og nedturer er en grov underdrivelse. Filmene skapte, men ble også offer for den hyperdedikerte fankulturen som definerer det moderne blockbusterlandskapet. Etter tre filmer som for det aller meste blir sett på som skuffelser, for å si det så diplomatisk som mulig, trengte filmserien sårt en innsprøyting av optimisme. Med Lucasfilm kjøpt opp av Disney, moderne films mest veloljede filmmaskineri, var det kanskje noe som kunne minne om håp, selv hos en profesjonell pessimist som undertegnede. Jeg vet ikke hvor farlig det er med spoilere for folk i skrivende stund, men jeg kan for sikkerhets skyld nevne at jeg diskuterer en del plotelementer og karaktertrekk i Star Wars: The Force Awakens i noe detalj.
Ridley Scott er et viktig navn innen science fiction, vel, han var det tidlig 80-tall, hvor han kom brasende inn i varmen med Alien og Blade Runner. Han har aldri helt klart å følge opp den suksessen, forsøk til tross, og narrativet så lenge ut til å plassere ham i “has been”-hylla. Vel, om hans forsøk på å få omstart på Alien-suksessen med Prometheus ikke lykkes, ser det ut til at han har husker hvor han la talentet sitt når han laget The Martian.
Det er litt morsomt hvordan jeg ikke klarte å samle opp så mye hype for Jurassic World. Jeg husker fremdeles første gang jeg så originalen, og jeg tror jeg liker franchisen litt bedre enn jeg tror den fortjener, mye takket være nostalgi, skjønt John Williams på soundtracket hjelper også. Så. Hvorfor klarte jeg ikke å finne to pinner verdt av faen å gi for en film som etter sigende er laget for å si “hei, husker du Jurassic Park? Dette er en film om hvorfor det at du liker Jurassic Park er viktig.” Det er spesielt snodig, siden jeg har en tendens til å lepje i meg nostalgi-agn for 80-talls popkultur, slik som, for eksempel, resten av dagens blockbusterfilmlandskap. Kanskje det er annerledes for ting jeg faktisk likte når det var nytt. Nuvel, la oss snakke om filmen.
April har vært litt av en hektisk måned for filmnerder som undertegnede. Ex Machina var en av de mindre, smalere filmene jeg fikk sett denne måneden, så jeg måtte pent utsette å skrive noe særlig om den til jeg var ferdig med hypekjøret rundt Avengers 2 og It Follows. Det er virkelig et luksusproblem at en har for mange interessante og vellagde filmer å skrive om. Ex Machina falt ned på prioriteringsstigen siden den, for å være ærlig, er ganske vanskelig å skrive om, men skrive må jeg.
Det er med skrekkblandet fryd jeg går inn i samtlige av Marvel Studios superheltfilmer. Det er så mange måter serien kan gå på tryne, selv når en ser bort i fra mulighetene at de slutter å lage gode filmer. Disse pessimistiske spekulasjonene må imidlertid vente, fordi jeg nylig så Avengers 2: Age of Ultron, som var Marvels måte å si “slapp av, jeg vet hva jeg gjør.”
Noen filmer bare glipper unna oppmerksomheten min og forsvinner ned i det nær-bunnløse “jeg burde se den en dag”-hullet. Ofte er det en god grunn for det, men av og til ender jeg opp med å spørre meg selv hvorfor jeg ikke har somlet meg til å se den. Spike Jonzes “Her” var en slik en. Vel, jeg fikk omsider somlet meg til å se den, og her har jeg et par ting å si.
Når ting blir hektisk, liker jeg å slappe av med en god barnefilm. Det er noe med de ektefølte emosjonelle sannhetene som ett relativt enkelt narrativ kan trylle fram som appelerer til meg når deadlinene blir mange og trange. I eksamenstiden blir det altså litt barnefilm, og dagens film Earth to Echo er kanskje den av disse som satt seg best i minnet mitt.
Sci-Fi kan være så mangt, og hvor tett den følger “science”-delen av Science Fiction varierer voldsomt. Skillet går som regel mellom “Hard Sci-Fi” og “Soft Sci-Fi,” hvor den førstnenvte handler om hvordan fremtidens teknologi og vitenskap fungerer, tenk Primer, og den andre handler om hvordan mennesker blir påvirket av teknologi som, i alle fall om en tror Clarkes Tredje Lov, like gjerne kunne være magi. Grunnen til at jeg tar opp dette sånn i førstningen er at jeg mistenker at hva en synes om Interstellar nok er diktert av hvilke av de to Sci-Fi formene en foretrekker.
