Interstellar

Sci-Fi kan være så mangt, og hvor tett den følger “science”-delen av Science Fiction varierer voldsomt. Skillet går som regel mellom “Hard Sci-Fi” og “Soft Sci-Fi,” hvor den førstnenvte handler om hvordan fremtidens teknologi og vitenskap fungerer, tenk Primer, og den andre handler om hvordan mennesker blir påvirket av teknologi som, i alle fall om en tror Clarkes Tredje Lov, like gjerne kunne være magi. Grunnen til at jeg tar opp dette sånn i førstningen er at jeg mistenker at hva en synes om Interstellar nok er diktert av hvilke av de to Sci-Fi formene en foretrekker.

interstellar-banner

Vi starter vår reise ikke så alt for langt inn i framtiden, verden er ikke noe blivende sted for menneskeheten lenger, og vi har svart ved å forlate vitenskapen til fordel for å gro nok mat under stadig semrere forhold. Matthew McConaughey spiller Cooper, en eks-NASApilot som organisasjonen nå henter inn for et siste desperat romopprag som kan holde nøkkelen til menneskehetens fortsatte eksistens. Oddsene for at han får se sin datter Murph (Mackenzie Foy) igjen er imidlertid ikke gode.

Det som umiddelbart slår meg med Interstellar er at det virker litt som to forskjellige filmer, hver på sin side av hard/soft-skillet som diskutert over. På den ene siden har vi ganske typisk Nolan, hvor narrativet følger og blir diktert av ett sett med nøye konstruerte regler, og på den andre siden, noe litt nærmere, for eksempel, Moon. Problemet, bortsett fra det litt delte fokuset er, for å være brutalt ærlig, at den andre delen rett og slett ikke fungerer helt som den skal. Jeg klarer ikke helt sette fingeren på det, men det er noe veldig avstandsskapende i filmens mer emosjonelle scener. Det er ikke skuespillet det står på, McConaughey og Anne Hathaway leverer solid arbeid, musikken er ikke dårlig, selv om den riktig nok er litt for trykkende og sakral for min smak, og plottet har potensiale for å lure ut både en og to tårer. Jeg ville foretrukket om de emosjonelle scenene faktisk fungerte, men som det står demonstrerer det godt hvordan en regissørs personlige stil påvirker scener på måter som ofte er for subtile til å merke.

For jeg tror det er Nolans stil som bidrar mest kritisk til filmens mindre gode øyeblikk, men det er kanskje ikke rimelig å forvente at en regissør hvis filmer har malt følelser, emosjoner og indre liv i en slags sekundær antagonistrolle skal kunne snu helt og lage film som, vel, for ikke å spoile noe, gjør noe ganske annerledes. En skulle nå kunne forvente, vel å merke, at regissører prøver å lage filmer der deres egen stil og filmens stil drar i samme retning.

I rettferdighetens navn vil jeg si at filmen er rimelig mye bedre når den ikke prøver å finne sin emosjonelle kjerne. Actionscenene imponerer spesielt, og selv om de ikke er like hakesleppende visuelle som Gravity, er de definitivt solide og minneverdige. Filmen har også en av de mer interessante tolkningene av hva slags roboter en kan kunne lage i den tidsperioden vi har med å gjøre enn jeg tror jeg har sett på lenge.

Alt i alt, tror jeg at Interstellar er en film som vil falle fans av hard sci-fi mer i smak, men for min del likte jeg den ikke noe særlig. Gode som actionscenene enn er, er det vanskelig å bli så engasjert i dem som en burde, og mange av filmens mer planlagt hjerteskjærende tvister ringer litt hult.

Leave a Comment

Filed under Film, Sci-Fi

Leave a Reply

Your email address will not be published.