Ikonoklastisk som jeg enn er, finnes det fremdeles tradisjoner jeg liker og følger. Blant dem er min årlige påskeeggjakt etter nye skrekkfilmer jeg kan se rundt Halloween. Dagens film, den australske The Babadook, var en jeg fant, og å si at den gjorde et inntrykk er å si det mildt.
Amelia (Essie Davis) sliter etter ektemannens død. Livet som fattig alenemor for lille Robbie (Daniel Henshall) er hardt nok, men ektemannens død er fremdeles friskt i minne til tross for at han har vært død så lenge Robbie har vært i live. Amelias plager går imidlertid over i en langt mer ubehagelig form når robbie finner en forstyrrende barnebok, hvis hovedperson, Babadook, begynner å påvirke de to sårete sjelenes liv, om den i det hele tatt er ekte.
Når det kommer til skrekk, er The Babadook så effektiv at det nesten er plagsomt. Det er ikke mange skrekkfortellinger jeg kan komme på i farten som leker med ideen om at monsteret faktisk ikke er ekte og gjør det såpass tilfredsstillende, og samtidig så gjennomskummelt. Det hjelper, mistenker jeg, at alternativet til monsteret ikke er “alt er ok” som “alt er fremdeles kjipt og skummelt.”
Ikke at filmen er så fullstendig håpløs som jeg legger den frem. Filmen er ganske grim, ja, og det var tider hvor jeg lurte på om dette kom til å bli en av disse håpløst håpløse opplevelsene som forveksler skrekk med meningsløs nihilisme, men den har en sympatisk tråd gjennom hele plottet, i det at en så desperat vil at ting kommer til å ordne seg for Amelia og Robbie
Babadooken i seg selv er et interesangt monster, i det at filmskaperene har lykkes å skape et veldig skremmende vesen, mye takket være det en kan snakke om “The Uncanny,” det som ikke er helt riktig. De gangene vi får se ham, virker han som snytt ut av nesa på en gammel stum-skrekkfilm, og det hender rett så ofte at hans tilstedeværelse er mer implisitt en eksplisitt. Vi får rett og slett følt og tenkt om ham mye oftere enn vi får sett ham, og det gjør de få øyeblikkene der vi ser ham til desto mer.
Om jeg skulle trekke filmen for noe, så mister den meg litt i klimakset og nedtrapping. Jeg vet ikke om jeg forstår helt hva som skjer i filmens tredje akt, men det fungerer, og føles i alle fall sammenhengende, om ikke mer. Med det sagt, er de to foregående aktene glimrende, og jeg kan ikke finne stort å klage på der, og skrekken fra den merkelige mannen med hatt har blitt sittende, så jeg kan ikke annet en å anbefale The Babadook.