Det er ikke altid det skal så mye som skal til for å gjøre en gammel ide som ny. Ta, for eksempel “home invasion”-type filmer, hvor et fremmedelement invaderer en eller annen variant av hjemlig idyll. På et rent idenivå er disse sjeldent veldig interessante for meg helt til noen snur oppskriften på hodet. Dette ble gjort til stor suksess i dagens film, Don’t Breathe, hvor “home invasion”-sjangeren spilles i revers.
Tag Archives: Spenning
Room
Jeg var ikke forberedt på Lenny Abrahamsons Room. Det eneste jeg visste var at den var basert på boken, av samme navn, og at forfatteren Emma Donoghue også hadde skrevet manuset. Jeg hadde også en vag formaning om at det kom til å bli trist, eller i alle fall emosjonelt utfordrende. Det er kanskje litt mot sin hensikt å skrive noe sånt i en anmeldelse, men jeg mener det er et godt sted å komme inn i filmen fra, og det er vanskelig å skrive stort om denne filmen uten å dyppe inn i omfattende spoilers, så om du vil ta meg på ordet om at dette er en film du bør se og ikke lese videre, er det kanskje best. Om du vil ha en moderat mengde tunge detaljer, klikk gjerne videre.
The Revenant
Jeg var ikke den største tilhengeren av Alejandro González Iñárritus Birdman. Det var et lag av artsy vibber for de artsy vibbenes del for mye for min smak over historien om en avdanket skuespillers desperate jakt etter legitimitet. Så, det var derfor med noe forsiktig skepsis jeg gikk inn i forhåndsvisningen til hans nyeste film The Revenant, men jeg kan si med en gang at jeg ble noe positivt overrasket på mange punkter.
Netflix’ Jessica Jones
Sist fredag var det premiære på Netflix’ neste Marvel-serie, Jessica Jones, basert på tegneserien Alias. Som seg hør og bør så jeg den over helga, og som vanlig har jeg en del ting å si. Det blir, som en kan forvente, moderate mengder spoilers av slikt, så om du vil ha kortversjonen: Bra greier, detaljkunskap om Marveluniverset ikke nødvendig. Sett av et par dager hvor du ikke trenger å gjøre noe annet og sett i gang.
Filed under Preik, Seriepreik
The Martian
Ridley Scott er et viktig navn innen science fiction, vel, han var det tidlig 80-tall, hvor han kom brasende inn i varmen med Alien og Blade Runner. Han har aldri helt klart å følge opp den suksessen, forsøk til tross, og narrativet så lenge ut til å plassere ham i “has been”-hylla. Vel, om hans forsøk på å få omstart på Alien-suksessen med Prometheus ikke lykkes, ser det ut til at han har husker hvor han la talentet sitt når han laget The Martian.
Selma
Å lage filmer om historiske hendelser er en utaknemlig jobb. En må ta valg og beskjære og omforme hendelser til en viss grad, bare det å velge hvor et utsnitt av en serie hendelser starter og slutter kan sees på som manipulerende. En god historisk film er klar over dette og gjør vinklingen sin egne, samt kanskje prøver å si noe om nåtiden, eller mer generelle temaer i tillegg.
Mad Max: Fury Road
Jeg var farlig nær å vente med å se Mad Max: Fury Road. Mad Max var en av de franchisene fra 80-tallet jeg aldri fikk somlet meg til å se, og jeg er egentlig ganske “ferdig” med postapokalypsen som en setting. Så, tenkte jeg, fikk jeg vente, i alle fall til litt utpå sommeren. Så begynte anmeldelsene å flomme inn. For en sommer-blockbuster tror jeg ikke jeg har sett maken til ensidig og entusiastisk skryt fra alle kanter. Det var nesten nok til å gjøre meg skeptisk, men jeg ga filmen en sjanse, og det jeg fikk var ganske spektakulært, på mer en ett plan.
Ex Machina
April har vært litt av en hektisk måned for filmnerder som undertegnede. Ex Machina var en av de mindre, smalere filmene jeg fikk sett denne måneden, så jeg måtte pent utsette å skrive noe særlig om den til jeg var ferdig med hypekjøret rundt Avengers 2 og It Follows. Det er virkelig et luksusproblem at en har for mange interessante og vellagde filmer å skrive om. Ex Machina falt ned på prioriteringsstigen siden den, for å være ærlig, er ganske vanskelig å skrive om, men skrive må jeg.
It Follows
Jeg er ikke den største tilhenger av premiærer, jeg ser heller film litt etter at støvet har lagt seg. Førpremiærer, på den andre siden, er gøy, så jeg var ikke sen å be når jeg fikk sjansen til å gå på Another World Entertainments førpremiære på It Follows. Filmen byr på en interessang utfordring for spoiler-policyen min, siden det ikke er mange konkrete hemmeligheter jeg kan ødelegge, men filmens atmosfære gror godt i usikkerheten som oppstår hos en spoilerfri seer. Derfor vil jeg anbefale It Follows som en intens langdistanseskrekkfilm som trykker på alle de riktige knappene, mer detaljer, og spoilers av mangt slag, følger etter splitten.
The Babadook
Ikonoklastisk som jeg enn er, finnes det fremdeles tradisjoner jeg liker og følger. Blant dem er min årlige påskeeggjakt etter nye skrekkfilmer jeg kan se rundt Halloween. Dagens film, den australske The Babadook, var en jeg fant, og å si at den gjorde et inntrykk er å si det mildt.
