Jeg var ikke den største tilhengeren av Alejandro González Iñárritus Birdman. Det var et lag av artsy vibber for de artsy vibbenes del for mye for min smak over historien om en avdanket skuespillers desperate jakt etter legitimitet. Så, det var derfor med noe forsiktig skepsis jeg gikk inn i forhåndsvisningen til hans nyeste film The Revenant, men jeg kan si med en gang at jeg ble noe positivt overrasket på mange punkter.
Den amerikanske villmarken, ca 1820. Pelsjegeren Hugh Glass (Leonardo DiCaprio) ligger døende langt fra sivilisasjonen etter å ha blitt angrepet av en bjørn. Sønnen Hawk (Forrest Goodluck) ble drept foran øynene hans av hans kollega John Fitzgerald (Tom Hardy) som så forlater Glass, alene og knapt i stand til å puste uten hjelp i villmarken. Det slutter imidlertid ikke der, da Glass kravler ut av sin grunne grav og strake veien mot sikkerhet, og hevn. Det som følger er en beinhard historie om hevn og overlevelse, hvor Glass kjemper mot elementene, utmattelse og en bande av Arikara-stammen, som blir vist i et langt mer sympatisk lys en store grupper av amerikansk urbefolkning som oftest blir i slike filmer.
For å ta det første først, The Revenant er brutal. Filmens mange scener av vold og skade har en vekt og en nærhet til publikum som gjør dem tunge å svelge. Jeg er langt i fra en lettvekter når det kommer til brutalitet på film, men noen scener sjokkerte meg i hvor voldelige de ble. En personlig favoritt, om man kan si det slik, var bjørneangrepet, som virkelig solgte ideen om akkurat hvor vondt det kan gjøre når omtrent 200 kilo muskler, tenner og klør har bestemt seg for å kveste deg. Kampen mot elementene er forøvrig også godt gjennomført, og DiCaprio gjør mye for å selge de delene av opplevelsen som ikke lar seg kommunisere audiovisuelt, smerte, sult, utmattelse, og så videre.
Filmen er for det aller meste en renskåret overlevelsesfortelling, men dypper en gang i blant ned i mer typiske Iñárritu-takter i en serie med visuelt vakre, nesten meditativt rolige drømmesekvenser som jeg mener kanskje er filmens største svakhet. Å, ikke misforstå, de er vakre, poetiske og velkomponerte, disse sekvensene, men noe av symbolikken klarer å finne den uheldige gråsonen mellom det kunstnerisk uforståelige og det allment aksepterte klisje. Noen av disse, som der Glass tar farvel med sin døde sønn i en forfallen kirke, fungerer ok og kunne vært gode kortfilmer i sin egen rett, mens andre, som der Glass’ kones sjel flyr fra henne i form av en hvit due som nettop hadde dyttet seg ut av kulehullet i brystkassen hennes lukter av overambisiøs filmstudent lang vei. I tillegg er det et spørsmål om struktur, hadde disse segmentene vært kortere litt kortere og kanskje litt raskere i tempo hadde den kvasi-drømmeaktige stilen fungert godt med den hjernetåken Glass drar seg selv gjennom på jakt etter hevn og, om det lar seg gjøre, overlevelse.
Disse segmentene er vel å merke korte, og på tross av at de tok meg litt ut av opplevelsen, vil jeg si at resten av filmen er mer enn god nok til å dra meg tilbake inn. Det hele er gjennomført såpass godt at en tar til å tilgi filmens små og mellomstore synder, og mye av det er på DiCaprios kappe. Her ser vi en mann som jobber ræva av seg for å selge plottet, og kanskje vinne seg en oscar i samme slengen? Ikke at han jobber alene, vel å merke, Hardy gjør en solid rolle, en slags skurkeaktig, men fremdeles sympatisk, versjon av Max Rocketansky, og det er alltid gøy å se Domhnall Gleeson.
Så, når alt er sagt og gjort vil jeg anbefale The Revenant. Den finner en behagelig nisje mellom hardbarket overlevelsesfilm og cerebral kunstfilm, og selv når blandingen ikke er helt ideel, er det en umiddelbar nærhet over det hele som drar det i land. Det er også forfriskende at filmen tar et par ekstra steg for å behandle de amerikanske urinvånerene i filmen med respekt og gi karakterene deres agens og personlighet, si hva du vil om Iñárritu, men hans tilnærmingsmåte til sosial rettferdighet er noe forfriskende.