Suffragette

Overgangen Desember-Januar har fått klengenavnet “Award Season,” siden det er da de filmene som prøver å bli nominert til en Oscar pleier å nå oss vanlige dødlige. Det er en tid hvor blockbusterfilmene viker plass for mer lavmelte filmer om såkalte “Akademi-vennlige” temaer, som kunst og kunstnere,  sosial rettferdighet. periodefilmer og biografier. Det er lett å bli kynisk når filmer som dette kommer i tette stimer, men business er business, og så får en bare ta det gode med det onde, eller de gode filmene med de mindre gode. Så, når jeg fikk sjansen til å se Suffragette såpass lenge før den kommer på ordinær kino, var jeg ikke sen å be.

suffragette-435

Suffragette følger kvinnesakskampen i Storbritania fra 1912 og utover. Vårt vindu inn i bevegelsen er Carey Mulligan som Maud Watts, en ung kvinne som støter borti en arbeiderklassearm av suffragette-bevegelsen, og sammen med en tett knyttet gruppe av aktivistene, ledet av Helena Bonham Carters dogmatiske og bestemte Edith Ellyn, Brendan Gleeson har den nominelle antagonistrollen som en politiinspektør hvis prinsipper blir testet av konflikten. Bevegelsens leder, Meryl Streeps Emeline Pankhurst maner til en eskalering av konflikten, men sufragettene kjemper i motbakke uten de grunnleggende politiske rettighetene de kjemper for.

 Et vanlig grep for å introdusere publikum til kompliserte historiske hendelser som de denne filmen skildrer er å introdusere en fiktiv figur hvis øyne vi opplever det hele gjennom. Ulempen med dette er selvfølgelig at en da får en hovedperson som enten ikke gjør stort, noe som er dramatisk uheldig, eller som ender opp med å ta over faktisk historiske bi- eller hovedpersoners handlinger for å gi dem agens. Sistnevnte kan, avhengig av tema, være svært touchy, og førstnevnte er bare dårlig håndverk. Sufragette og manusforfatter Abi Morgan har valgt å løse dette problemet ved å fiksjonalisere flere figurer, til den grad hvor mesteparten av hovedpersonene kun er inspirert av historiske personer. Gitt at det er arbeiderklasse-kvinner filmen i stor grad handler om, er det kanskje enklere, gitt hvordan arbeiderklassene har en tendens til å produsere mindre historiske data en kan henge seg til.

Suffragette er ikke av den typen historiske filmer jeg personlig foretrekker. Jeg hadde ærlig talt håpt på en film som prøvde, i alle fall på et subtekstnivå, å trekke paralleller med moderne hendelser for kontekst, jeg liker dem sintere og mer aktuelle. Ikke at jeg vil si Suffragette gjør en dårlig jobb, det er kanskje riktigere å si at den har et langt mer mellommenskelig fokus. Ja, for det er enkeltmenneskene i de historiske hendelsene filmen bruker mesteparten av fokuset sitt på. Det er blikkene, den lille mimikken og ordene som ikke blir sagt som definerer filmens stemning. Filmen tjener godt på sine stille øyeblikk, og jeg mener filmens budskap flyter bedre på de øyeblikkene av stille desperasjon den fremstiller enn de mer dramatiske øyeblikkene av brutalitet som hovedpersonene og deres umiddelbare omgangskrets blir utsatt for.

Jeg ville ikke si at Suffragette var en spesielt enkel film å se. Den er fokusert på å vise fortidens uretter som en slags form for samfunnsvid galskap, og slikt blir det flere ubehagelige scener av. Det er ikke den samme maratonen av menneskelig lidelse som, for eksempel Hunger var, men det kan bli ganske tungt. Gi den gjerne et par timer av tiden din, men forvent ikke store mengder Meryl Streep, hun dukker mest opp som cameo, selv om karakteren i stor grad farger historien.

Leave a Comment

Filed under Drama, Film

Leave a Reply

Your email address will not be published.