Det slo meg akkurat at dette blir den andre romantiske komedien jeg skriver om på rad, etter at jeg har sagt at jeg ikke liker romantiske komedier noe særlig. Jeg forsvarer dette med at Love Actually er en britisk romantisk komedie, og britisk humor er gøyalt, også er det jul, så da får det bare være.
Filed under Komedie
Romantiske komedier er ikke min yndlingssjanger, men, som i de fleste sjangere, finnes det juveler der ute, selv om man kanskje må gå til mer obskure eller fjernere markeder for å finne dem. Et sted jeg har hatt relativt mye hell i å finne slike juveler, er Korea, og en av disse er Chan Wook-Parks I’m a Cyborg, But That’s OK, en film som produserer en mildt sagt bittersøt blanding av følelser.
Aldersgrensesystemet de bruker i USA kan virke uforståelig for oss nordmenn, ikke bare fordi systemet er notorisk lite gjennomsiktig, men også fordi systemet er satt sammen på en annen måte, og har en radikalt annerledes påvirkning på filmbransjen som helhet. Jeg er ingen Hollywood-insider, så klart, og Hollywood-politikk er, om mulig, enda mindre gjennomsiktig enn rating-systemet, så ta gjerne ideene mine med en klype salt.
Det er en utbredt ide i disse dager, men jeg føler like vel at jeg svikter min post som skrekkfilmnerd når jeg sier det. Jeg er lei zombier, eller i alle fall lei zombiefilmer. Ikke misforstå, jeg er helt med på kritikk av det vekstfokuserte masseforbrukersamfunnet vi lever i, sett gjennom en apokalyptisk linse med monstre som er litt for like oss, både fysisk og symbolsk, enn det som er komfortabelt, men det føles som vi har nådd det punktet hvor vi ikke har mange nye historier å fortelle med de zombiereglene vi opererer med. Warm Bodies var kanskje den siste oppfinnsomme zombiefilmen jeg har sett på litt for lenge. Men kanskje det er i raffinering av formelen svaret ligger? Det var nok tanken i World War Z, som er en filmatisering av boken med samme navn. World War Z er presentert som en samling av historier om et zombie-apokalypse og hvordan det ble overvunnet. Om det høres ut som ett mareritt å filmatisere, har du så klart rett, og hvordan gikk det? Vel.
En ting jeg liker med japansk animasjonsfilm er hvor merkelig den tillater seg å være. Ok, noe av det jeg opplever som merkelighet er uten tvil et resultat av at filmene blir laget i en kultur jeg ikke er godt kjent med, men det er like vel vanskelig å argumentere for at en scene som dette eller dette antageligvis ikke hadde hatt en like livlig visuell stil om den ble laget i vesten. Førstnevnte er fra dagens film, Summer Wars.
Navnet skjemmer ingen, sier de, men jeg mener det er grenser for hvor langt en kan strekke den strikken, det samme gjelder for filmtitler Over et vist punkt av tittel-særhet begynner det å bli vanskelig å anbefale en film sånn i forbifarten. Ta dagens film, for eksempel. Ikke bare er Negative Happy Chainsaw Edge en munnfull å si, det er også ikke en tittel som lover alt for mye. Mye av dette kan nok skyldes på at tittelen er solid i engrishens rike, samt at motorsager og lignende sjelden assosieres med kvalitetsfilm. Vel, det sies også at en ikke skal dømme en bok på omslaget, og det er definitivt relevant for denne filmen.
Jeg liker filmer der plot, tolkninger og denslags kommer snikende innpå meg, som hvordan visse ubehaglige implikasjoner bak plottet i La Den Rette Komme Inn ikke slo meg før det hadde gått nesten pinlig lang tid, eller hvordan det tok meg en liten stund å skjønne hvor fulstendig og komplett sinnsyk dagens film, Seven Psychopaths, er. Jeg hadde fra første stund høye forventninger til filmen, gitt at regisørens forrige film, In Bruges, enten er den morsomeste triste filmen eller den tristeste morsomme filmen jeg noensinne har sett, for ikke å snakke om et skuespillergalleri som får filmsæring-tennene mine til å løpe i vann, men mer om dem senere
Når jeg hører frasen “fortellerkunst i videospill” er det lett å la tankene vandre til de hektiske kommandoene du får brølt etter deg i nuets heteste skytespill, eller de absolutt tempo-myrdende miniforelesningene som kommer mellom gameplayet i Hideo Kojimas nyeste verk. Det jeg vil frem til er at videospill, som medium, ikke har kommet veldig langt når det kommer til å fortelle en historie på en måte som passer inn i måten en opplever mediet på som helhet. Det finnes, selvfølgelig unntak, og en av dem, Gone Home, er temaet for denne ukens Preik.
Filed under Preik, Spillpreik