Summer Wars

En ting jeg liker med japansk animasjonsfilm er hvor merkelig den tillater seg å være. Ok, noe av det jeg opplever som merkelighet er uten tvil et resultat av at filmene blir laget i en kultur jeg ikke er godt kjent med, men det er like vel vanskelig å argumentere for at en scene som dette eller dette antageligvis ikke hadde hatt en like livlig visuell stil om den ble laget i vesten. Førstnevnte er fra dagens film, Summer Wars.

Kenjis sommer ser ikke ut til å gå den veien han skulle ønske, etter at han havnet på andreplass i Japans matte-olympiade og derfor ikke fikk representere landet i den internasjonale konkuransen, bruker han sommerdagene på å mekke på kodene til OZ, en gigantisk internet-tjeneste som er det vi ville få om Google spiste Facebook og Second Life. Som den over-medgjørlige unge mannen han er, blir Kenji hyrt av Natsuki, en klasseveninne, til en litt spesiell jobb, han skal late som han er forloveden hennes i møte med hennes noe spesielle familie. Det som starter som en flåsete romantisk komedie blir imidlertid avsporet av digital dommedag, når en mystisk entitet overtar OZ , og det blir Kenjis jobb å prøve å løse opp i flokene, både i og utenfor internettet.

Det mest imponerende med historien i Summer Wars er hvor godt den balanserer de to historiene. Det kunne vært lett å bare glemme seg selv helt i den absurde, men visuelle spennende, digitale verden, eller å minimere tiden i OZ for å spare på animasjonsbudsjettet. Det vi får i stede er en tett sammenveving av de to verdnene som drar paraleller mellom mikronivået, familien, og makronivået OZ. Det er kanskje ikke revolusjonerende saker, men det er en effektiv måte å binde to ellers veldig forskjellige elementer av historien sammen på, for ikke å snakke om at det kulminerer i et glimrende klimaks som, blant annet, involverer et helvete av en hanafuda-match. Det kan hende følelsen ikke er generaliserbar, men jeg ble i alle fall at jeg ble rørt til randen av tårer av klimakset, og det alene er mer enn jeg kan si om mange filmer.

Som du kanskje så i linken i introduksjonsavsnittet, er Summer Wars en visuell fryd. Joda, det er mye som foregår i OZ-segmentene, men filmen har en visuell stil som gjør det behagelig å se på, vi har med andre ord ikke med en Speed Racer-situasjon å gjøre. I virkeligheten er stilen, forståelig nok, mer jordnær, men anatomien til karakterene er litt spagettiaktig, et problem som er vanlig i filmer animert av Studio Madhouse blir jeg fortalt. Animasjonen er i alle tilfeller velgjort, og karakterdesignene er varierte og velgjorte, også et pluss.

Summer Wars er en godt laget animasjonsfilm som treffer de aller fleste blinkene de sikter på. Om jeg først skal pirke, endte jeg litt på å lure hvordan ett par ting nevnt i forbifarten skulle fungere, men dette er pirk i ordets rette forstand, spesielt siden alternativet lett kan bli det som er det store problemet med neste film jeg har tenkt å snakke om.