World War Z

Det er en utbredt ide i disse dager, men jeg føler like vel at jeg svikter min post som skrekkfilmnerd når jeg sier det. Jeg er lei zombier, eller i alle fall lei zombiefilmer. Ikke misforstå, jeg er helt med på kritikk av det vekstfokuserte masseforbrukersamfunnet vi lever i, sett gjennom en apokalyptisk linse med monstre som er litt for like oss, både fysisk og symbolsk, enn det som er komfortabelt, men det føles som vi har nådd det punktet hvor vi ikke har mange nye historier å fortelle med de zombiereglene vi opererer med. Warm Bodies var kanskje den siste oppfinnsomme zombiefilmen jeg har sett på litt for lenge. Men kanskje det er i raffinering av formelen svaret ligger? Det var nok tanken i World War Z, som er en filmatisering av boken med samme navn. World War Z er presentert som en samling av historier om et zombie-apokalypse og hvordan det ble overvunnet. Om det høres ut som ett mareritt å filmatisere, har du så klart rett, og hvordan gikk det? Vel.

Brad Pitt spiller Gerry Lane, en tidligere FN-inspektør som får jobben å komme til bunns i zombie-pandemien som har spredd seg over hele verden, og, om mulig, finne en kur. Dette oppdraget tar ham stort sett fra sted til sted hvor menneskene har klart å holde zombiene på avstand, og om dette synopsiset høres litt tynt ut, så er det fordi filmen er så distrahert av å fortelle oss om verdenen den er satt i at den faktisk glemmer å si noe om menneskene vi er ment å følge i den. Joda, det er kult hvordan filmen etablerer og bruker hvor kort tid det tar fra en blir bitt til en blir til en zombie, eller hvordan man teknisk sett kunne stoppe ett zombieapokalypse ved å trekke alle tennene til samtlige innbyggere (au,) men det blir ikke god film av det. Som bok mener jeg at World War Z fungerte fint, men det er fordi den ikke handler om en sentral hovedperson. Når man først har en hovedperson, mener jeg, bør vedkommende ha noe å bidra med.

Et annet problem World War Z har er, for å være brutalt ærlig, hvor tåpelig den er. Joa, zombier kan fort bli tåpelig, men det går også an å minimere effekten, eller i alle fall gjøre en vits av det. Når vi, som i World War Z, skal ta på ramme alvor at zombier krysser en vegg ved å danne et slags zombie-tårn for så å falle over på den andre siden, begynner jeg å lure på når Benny Hill-musikken starter. I en mer komisk zombiefilm kunne det kanskje vært mørk humor, men her fungerer det dårlig. I tillegg er filmen filmet for PG-13 på den kanskje verste måten tenkelig. Rating-systemet i USA er en sak for seg selv, så jeg kan snakke om det senere, men poenget i dette tilfelle er at filmen på svært klumsete måter prøver å unngå blod og gørr. Jeg så “unrated”-versjonen, men det var tydelig at det som ble brukt av blodeffekter var CGI. Nå, jeg er ingen gørr-fan, men jeg mener at om en først skal kappe av en hånd i en film, så bør vise det, eller i alle fall vise en stump, en avkappet hånd eller i det aller minste blod.

Alt i alt slår World War Z meg som en unødvendig film. Den har ikke det blodige intense in-your-face skrekken som mer moderne zombiefilmer har, eller den trykkende politiske atmosfæren som Romero-era zombiefilmer hadde, eller den svarte humoren som zombieparodier har. Den forteller om verdenen og reglene sine greit nok, men boka gjorde det bedre, se heller noe annet.