2016 var et uvanlig år på mange måter. En av de mer ufarlige tingene som var uvanlig var at Disney kom ut med to animerte spillefilmer i løpet av året. Noe annet som var annerledes og stort sett ufarlig var at begge filmene hadde forskjellige titler i Europa og Amerika. Dagens film, og hovedpersonen i denne, Vaiana, het opprinnelig Moana, men fikk en navnendring på vei over dammen. Hvorfor skal jeg ikke spekulere på, men det er ikke en distraherende feilmerking som den norske tittelen på Spinal Tap, så det er kanskje sånt en kan se gjennom fingrene med om filmen er god.
Tag Archives: Setting
Undertale
Jeg har som tommelfingerregel at jeg bare skriver om ting som ikke er filmer på denne bloggen når jeg har veldig mye å si om dem, og/eller jeg ikke har noe særlig å si om de filmene jeg har sett i det siste. Jeg driver for øyeblikket fremdeles med å komme meg gjennom Marvels Jessica Jones, så i mellomtiden, hvorfor ikke skrive om internettets nye indiespill-darling, Undertale.
Filed under Preik, Spillpreik, Ukategorisert
Over the Garden Wall
Jeg liker korte, avsluttede, TV-serier. Noen historier passer best i serieformat, og da mener jeg det er et godt tegn når den historien blir presentert i en komprimert og presis stil. Det sier noe om en skapers tiltro til publikum når de legger frem den historien de vil fortelle og stoler på publikum såpass at de ikke overforklarer og tverer på ting. Jeg liker å tro at kortere serier også vitner om en mer kompakt historie, og det betyr ikke nødvendigvis en bedre fortalt historie, men det er ofte et godt tegn.
Filed under Film, Seriepreik
Inside Out
Pixar hadde lenge ord på seg for å fokusere på filmer om det maskuline. Ikke i den tradisjonelle “eksplosjoner og oneliners”-formen, men i det at filmene deres handlet om menn og mannlige perspektiver. Se Toy Story, Up, Finding Nemo, med flere. Denne memoen ser ut til å ha nådd toppsjiktet i Pixar, vel å merke, siden deres to siste filmer har handlet om en ung skotsk prinsesses anspente forhold med sin mor (og bjørner, en hel del bjørner) i Brave og nå, om en ung jente hvis følelsesliv blir kastet ut i kaos i Inside Out. Ikke at jeg vil kalle Inside Out en “jentefilm” i følge de fleste tradisjonelle definisjonene, men den er definitivt en del av den moderne trenden i Hollywood at en kan lage film med kvinner og jenter uten at dette vil skremme bort publikum med jentelus, hysteriske nykker og lignende. Dette er en trend jeg kan stille meg bak, spesielt når det gir oss filmer som Inside Out.
Mad Max: Fury Road
Jeg var farlig nær å vente med å se Mad Max: Fury Road. Mad Max var en av de franchisene fra 80-tallet jeg aldri fikk somlet meg til å se, og jeg er egentlig ganske “ferdig” med postapokalypsen som en setting. Så, tenkte jeg, fikk jeg vente, i alle fall til litt utpå sommeren. Så begynte anmeldelsene å flomme inn. For en sommer-blockbuster tror jeg ikke jeg har sett maken til ensidig og entusiastisk skryt fra alle kanter. Det var nesten nok til å gjøre meg skeptisk, men jeg ga filmen en sjanse, og det jeg fikk var ganske spektakulært, på mer en ett plan.
Her
Noen filmer bare glipper unna oppmerksomheten min og forsvinner ned i det nær-bunnløse “jeg burde se den en dag”-hullet. Ofte er det en god grunn for det, men av og til ender jeg opp med å spørre meg selv hvorfor jeg ikke har somlet meg til å se den. Spike Jonzes “Her” var en slik en. Vel, jeg fikk omsider somlet meg til å se den, og her har jeg et par ting å si.
Lucy
Luc Bessons Lucy startet ikke på sitt sterkeste bein, filmen fikk en hel del pepper for å ha en reklamekampanje, og sansynligvis et plot sentrert rundt ideen om at mennesker kun bruker 10% av hjernen sin, en ide som har en lang historie som et pseudovitenskapelig “factoid” og hjørnesteinen i en del selvhjelpssvada. Vel, jeg ser på meg selv som en person som lett går med på sære konsepter, se Crank, for eksempel, men spørsmålet blir vel fort om ideens noe tenansiøse bindeledd med virkeligheten kaster oss ut i ett sci-fi-wonderland, eller om det ikke går fult så bra.
Guardians of the Galaxy
Vi har kommet frem til et punkt hvor hva nå enn Marvel Studios utgir har en tendens til å være sommerfilmenes høydepunkt, og jeg vet ikke om det er sunnt for Blockbuster-scenen som helhet, men det er vanskelig å ikke bli litte grann spent når Marvel lover en action-komedie med Space Opera-elementer og plenty av glimt i øye. Så, holdt Guardians of the Galaxy opp mot mine etter hvert så høye forventninger?
In Time
En av de store fordelene med Sci-Fi som sjanger er at en kan gjøre spennende ting med settingen, spesielt ser mye moderne Sci-Fi ut til å briljere i “setting som metafor”-kategorien. Ok, det er mange filmer som bare kaster inn futuristisk nesten-magi for å sprite opp actionscenene eller få plottet til å henge sammen, men vi har også en hel del filmer som gjør det riktig og bruker en uvanlig setting for å si noe om livet i nåtiden, eller mer generelt om det å være menneske. Jeg mener In Time i alle fall gjør et godt forsøk på dette, selv om den kanskje snubler i utførelsen. 
Legofilmen
Jeg hadde ikke store forhåpninger til Legofilmen. Joda, anmeldelsene var rimelig positive, men kom igjen, en film om Lego? Hvordan skal dette gå? Det hjelper ikke, så klart, at Lego, som firma, ikke virker som de har helt oversikten over hva det er som gjør lego slik en fantastisk leke i utgangspunktet. Vel, om Lego ikke helt vet hvorfor Lego er gøy, så vet folkene bak Legofilmen det definitivt, men jeg kommer selvfølgelig tilbake til det.
