Science Fiction handler gjerne om store ideer om teknologi og vitenskap og spinner fortellingene ut i fra det. De store ideen kan være innenfor hvilke som helst felt, men det er gjerne innen naturfagene. Samfunnsfagene og humaniora blir som regel bare tatt opp når filmskaperene trenger en eller annen dystopi å gripe til, men det er, som dagens film, Arrival demonstrerer, spennende steder en kan gå innen, for eksempel, lingvistikk.
Jeg var ikke helt sikker hva jeg skulle tro om Rogue One før jeg så den. Jeg har ikke så alt for mye til overs for “Expanded Universe”-fortellinger, og siden den er satt før Star Wars Episode 4 og handler om en hendelse hvis utfall er grundig hintet til i filmen, er hvordan filmen slutter kanskje ikke så spennende. Med det sagt virket ideen underholdende nok, og Disney har tross alt filmindustriens beste track record for filmserier med internkontinuitet akkurat nå, så jeg tok sjansen på en kinotur. Jeg kan ikke si jeg angret på denne sjansen.
Å si at Star Wars-franchisen har hatt sine opp og nedturer er en grov underdrivelse. Filmene skapte, men ble også offer for den hyperdedikerte fankulturen som definerer det moderne blockbusterlandskapet. Etter tre filmer som for det aller meste blir sett på som skuffelser, for å si det så diplomatisk som mulig, trengte filmserien sårt en innsprøyting av optimisme. Med Lucasfilm kjøpt opp av Disney, moderne films mest veloljede filmmaskineri, var det kanskje noe som kunne minne om håp, selv hos en profesjonell pessimist som undertegnede. Jeg vet ikke hvor farlig det er med spoilere for folk i skrivende stund, men jeg kan for sikkerhets skyld nevne at jeg diskuterer en del plotelementer og karaktertrekk i Star Wars: The Force Awakens i noe detalj.
Ridley Scott er et viktig navn innen science fiction, vel, han var det tidlig 80-tall, hvor han kom brasende inn i varmen med Alien og Blade Runner. Han har aldri helt klart å følge opp den suksessen, forsøk til tross, og narrativet så lenge ut til å plassere ham i “has been”-hylla. Vel, om hans forsøk på å få omstart på Alien-suksessen med Prometheus ikke lykkes, ser det ut til at han har husker hvor han la talentet sitt når han laget The Martian.
Sci-Fi kan være så mangt, og hvor tett den følger “science”-delen av Science Fiction varierer voldsomt. Skillet går som regel mellom “Hard Sci-Fi” og “Soft Sci-Fi,” hvor den førstnenvte handler om hvordan fremtidens teknologi og vitenskap fungerer, tenk Primer, og den andre handler om hvordan mennesker blir påvirket av teknologi som, i alle fall om en tror Clarkes Tredje Lov, like gjerne kunne være magi. Grunnen til at jeg tar opp dette sånn i førstningen er at jeg mistenker at hva en synes om Interstellar nok er diktert av hvilke av de to Sci-Fi formene en foretrekker.
Alle som har sett Gravity kan nok være enige med meg når jeg sier at verdensrommet kan være ett ganske skummelt sted. Ikke bare er det truende, i det at et menneske ikke kan overleve i det, men det er også skremmende stort, fremmed, og om det bor noen ting som både kan og vil spise mennesker, for næringens eller morro skyld, så bor det der ute. Grunnen til at vi ikke ser så mye av det, mistenker jeg, er prisen, siden det ikke bare er å ta en camper-van opp til geostasjoner bane og åpne opp kannene med kornsirup. Ikke at det ikke lages rom-skrekkfilm, så klart. I dag skal vi se på en, Paul W. Andersons Event Horizon.
Vi har kommet frem til et punkt hvor hva nå enn Marvel Studios utgir har en tendens til å være sommerfilmenes høydepunkt, og jeg vet ikke om det er sunnt for Blockbuster-scenen som helhet, men det er vanskelig å ikke bli litte grann spent når Marvel lover en action-komedie med Space Opera-elementer og plenty av glimt i øye. Så, holdt Guardians of the Galaxy opp mot mine etter hvert så høye forventninger?
Jeg had ikke noe særlig å si om de filmene jeg har sett i det siste, så hvorfor ikke snakke om en film som ikke har kommet ut ennå? Disse “hypetid”-inleggene kommer til å bli en halvfast løsning på når lignende problemer skulle dukke opp i fremtiden, eller jeg sitter inne med sterke meninger i en eller annen retning for en kommende film. I dag handler det om Marvels neste storfilm, Guardians of the Galaxy (trailer.)
Jeg skriver ikke mye om musikk på denne bloggen, men jeg kan altså innrømme at jeg er en ganske stor fan av Daft Punk. Jeg aner ikke akkurat hvordan det tok form, men på et eller annet vis har den franske House/Synthpop-duoen altså slått seg sammen med animasjonsgiganten Toei Animation og laget en helaftens spillefilm basert på, og satt til, albumet Discovery, som forøvrig er mitt yndlingsalbum de har laget. Resultatet ble Interstella 5555: The 5tory of the 5ecret 5tar 5ystem, en science fiction-fortelling helt uten dialog.
Det sies at Science Fiction fungerer best når fremtids-teknologien den fremstiller fungerer som en linse vi bruker til å se nåtiden, eller menneskeheten som helhet gjennom. Jeg tror det er noe i dette. Jeg liker gadgets og romskip og denslags like mye som den jevne Sci-Fi-fan, kan jeg tenke meg, men det hele blir en heller tom opplevelse om det hele ikke har noe å si. Ikke at en velmenende metafor er nok til å bære en film på egenhånd, det kan også gå veien som Neil Bolmkamps Elysium.
