The Martian

Ridley Scott er et viktig navn innen science fiction, vel, han var det tidlig 80-tall, hvor han kom brasende inn i varmen med Alien og Blade Runner. Han har aldri helt klart å følge opp den suksessen, forsøk til tross, og narrativet så lenge ut til å plassere ham i “has been”-hylla. Vel, om hans forsøk på å få omstart på Alien-suksessen med Prometheus ikke lykkes, ser det ut til at han har husker hvor han la talentet sitt når han laget The Martian.

the-martian

NASAS ekspedisjon til Mars ender ikke helt som planlagt. Astronaut Mark Watney (Matt Damon) blir etterlatt på planeten, antatt død. Problemet er bare det at Watney fremdeles er i live, alene, og hjelpen er i aller beste fall år unna. Watney har ingen planer om å dø på den røde planeten, og vi følger hans forsøk på å, i hans egne ord, “science the shit out of this,” for å holde seg selv i live. På samme tid følger vi også NASAS ledelse (Jeff DanielsChiwetel Ejiofor) som prøver å MacGyvere en redningsaksjon, og resten av Watneys ekspedisjon (Jessica ChastainMichael Peña, m.fl) som sliter aldri så lite med at de etterlot en kollega til den nesten sikre død.

Så glad som jeg enn er i kammerspill, er det ikke å nekte for at det at filmen tre hovedhistorier er mye av det som får filmen til å fungere som helhet. Watneys STEM-eventyr på Mars er spennende nok, men det ville ikke føltes like givende om vi ikke også hadde fulgt de ladete “la oss løse denne floken”-type historien på jorden og den bittersøte karakterdramaet hos de resterende astronautene. De forskjellige plottene utfyller hverandre, og når de til slutt bindes sammen i siste akt, er det ganske spektakulært, for ikke å snakke om emosjonelt givende.

The Martian er egentlig en ganske vanskelig film å skrive mye konstruktivt om. Ikke fordi det er lite å si, men fordi det rett og slett er godt håndverk som får det til å fungere. Plottet er godt lagt opp og godt balansert, hovedpersonene er sympatiske og tredimensjonale, for ikke å si godt spilt, humor- og drama-beats fungerer som de skal, musikken drar i samme retning som filmens øvrige estetiske elementer, og så videre. Spesielt skryt må gis til skuespillet, vel å merke. Damon er solid i hovedrollen, jeg tror jeg aldri blir lei av å se Chastain gjøre det hun kan best, og Peña er like hyggelig som han var i Ant-Man. Helvete heller, jeg er ikke noen stor fan av Aksel Hennie, men dette er kanskje en av hans beste presentasjoner. Filmens MVP for min del er vel å merke, Donald Glover som Rich Purnell, en NASA-ansatt som snur en håpløs situasjon på hodet.

Alt i alt er The Martian en real godbit av en film, den er spennende, underholdende, og bruker de store mengdene talent som de har hatt tilgjengelig på best mulig måte. Jeg håper dette betyr at Scott er på vei tilbake til det kreative stedet som definerte tidlig 80-talls Sci Fi. Skjønt, jeg vet ikke om jeg er spesielt spent på Prometheus 2.

2 Comments

Filed under Film, Sci-Fi

2 Responses to The Martian

  1. Avatar Rudi

    Reagerte på dette: “Watneys STEM-eventyr på Mars er spennende nok, men det ville ikke føltes like givende om vi ikke også hadde fulgt de ladete “la oss løse denne floken”-type historien på jorden og den bittersøte karakterdramaet hos de resterende astronautene.”

    Jeg elska boka filmen er basert på, og langt på vei holder filmen seg tett opp mot boka. Inkluder delene hos astronatuene og på jorda. Men: boka har selvsagt mye mer enn det man får tid til å vise i en film. Derfor har de måttet gjøre et utvalg av hva som er viktig å få med. For historiens del så skjønner jeg at de valgte å fokusere såpass mye på det som ikke er på mars. Men det som går tapt med det valget er den inngående bekjentskapen med Watney. Fordi såpass mye tid er via til problemene (og løsningene) på jorda, går man fullstendig glipp av det som gjorde boka så bra: Watney’s humor, tiltro til vitenskapen og hans evne til problemløsning. Det kommer frem i filmen, men for min del burde dette være filmens hovedfokus.

    Samtidig: filmen gjør det kjempegodt og er godt likt. Forfatteren stiller jeg 100% bak den. Jaja.

    • Vetle Vetle

      Det er det evige dilemmaet når en lager film av bok, skulle jeg tro. En kunne kanskje gjort en 127 Hours-type greie med nesten utelukkende Matt Damon på mars, men det kunne jo også fort gått galt. Jeg liker personlig det litt bredere fokuset, men det er nok en slik restrukturering som hadde drevet meg til vanvidd om jeg hadde lest boka.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *