Det er et par ting en kan regne med når Laika lager film. Det kommer til å handle om sjenerte outsidere som må trå frem i rampelyset og bruke sine unike evner for å redde dagen, det kommer til å være stop-motion-animert, og det kommer til å trykke på nesten samtlige av knappene mine. Når Kubo and the Two Strings i tillegg handler om en ung mann som forteller historier og jammer på en Shamisen, begynner vi å nærme oss et teoretisk maksimalt Vetlefrierinivå.
Kubo (Art Parkinson) er en ung gutt med ett øye, han tar vare på moren sin, og forsørger dem begge ved å fortelle historier og underholde med de magiske evnene sine til å animere origamifigurer. Kubo rekker aldri å fullføre historiene sine, han må være hjemme før det blir mørkt. Det viser seg at det er en god grunn til det, og en ekskursjon i nattetimene ender i at Kubo blir forfulgt av et par skurker (Rooney Mara og Rooney Mara) som virker spesielt interesserte i å ta fra ham det ene øyet han har, på oppdrag fra månekongen (Ralph Fiennes.) Kubos mor sender ham bort for å finne en magisk rustning som tilhørte Kubos avdødde far, det eneste som kan redde gutten fra sine overnaturlige etterfølgere. Med på denne klassiske heltereisen får Kubo også følge av en ape (Charlize Theron) og en samurai forbannet til å ha en billekropp (Matthew McConaughey)
Plotmessig er Kubo kompetent, men kanskje ikke like sterk som Paranorman. Plottet har et par tvister som ikke er spesielt vanskelige å se komme, vel, i alle fall som en kynisk filmnerd som undertegnede, men det ender opp med å bli en spennende historie med den nødvendige emosjonelle vekten for å bære filmen. En ting som hjelper å bære det hele er små øyeblikk som selger oss på karakterene uten å nødvendigvis komme i veien for det tradisjonelle “hent McGuffinene“-plottet.
Det hjelper også at filmen har mye godt å se på. Laika har altid hatt en gjennomført visuell og estetisk stil i filmene sine, og Kubo er intet unntak, og ser ut til å gå for en varm barnebok-inspirert stil, når den ikke vrir seg over i mørke som ville gitt Hufsa gåsehud. Det er også kanskje Laikas mest imponerende film på et rent teknisk plan, de ser ut til å ha lært en ting eller to om scener med store folkemengder siden Paranorman, og en av filmens tidlige setpiecer, en kamp med et digert skjelett, kan skryte på seg den største stop-motion-dukken som noensinne har blitt laget. Det er et nivå av håndverk som en nesten ikke kan annet enn å beundre. Laikas fokus på ansiktsuttrykk hjelper dem også, det rene skjære emosjonelle spennet Laikas animerte hovedpersoner har hjelper virkelig med å gjøre karakterene deres levende og sympatiske, ikke det at Theron trenger mye hjelp for å være stoisk badass, eller McConaughey morsom og sympatisk, men alle monner drar.
Kubo er definitivt Laikas mest teknisk imponerende film, og det er ikke å nekte for at plottet håndterer tunge temaer på en modig måte, og setter opp en visuelt oppfinnsom og estetisk vakker verden en gjerne vil oppleve. Jeg ønsket meg en litt annerledes slutt, men det kan bare være den delen av meg som ønsker at jeg kunne se ParaNorman for første gang en gang til som snakker. Filmen som den er kan i alle tilfeller anbefales på det varmeste, selv om ideen om en fem meter høy stop-motion-dukke kanskje ikke er like spennende for deg som det er for meg.