Don’t Breathe

Det er ikke altid det skal så mye som skal til for å gjøre en gammel ide som ny. Ta, for eksempel “home invasion”-type filmer, hvor et fremmedelement invaderer en eller annen variant av hjemlig idyll. På et rent idenivå er disse sjeldent veldig interessante for meg  helt til noen snur oppskriften på hodet. Dette ble gjort til stor suksess i dagens film, Don’t Breathe, hvor “home invasion”-sjangeren spilles i revers.

dont_breathe

Tre venner (Jane LevyDylan Minnette og Daniel Zovatto) livnærer seg på å bryte seg inn i velstående hjem i et ellers så falleferdig Detroit. Drømmen er å tjene inn nok til å komme seg bort fra et liv i fattigdom, og når de kommer over et tips om et skup, en blind mann med mye penger i huset, tror de at de har funnet jackpotten. Det viser seg vel å merke at den blinde mannen (Stephen Lang) ikke bare er hjemme under brekket, men også er en langt farligere mann enn de tre kunne forvente. Det som skulle være en enkel inn-og-ut-jobb blir en desperat kamp på liv og død når dørene låses og lysene går av. 

Det er ikke tvil om hvem som er filmens hovedperson, siden filmen følger Jane Levy langt tettere en de øvrige, men den leker mye med publikums sympatier. Stephen Lang er skummel, ja, men det er også nok i bakhistorien hans vi får høre som gjør ham til en tragisk karakter, og det sitter litt langt inne å heie 100% på gjengen ungdomsforbrytere i første rekke, spesielt siden deres forsøk på å gjennomføre tyveriet på tross av komplikasjonene ender opp med å gjøre ting verre for alle de involverte partene. Med det sagt har filmen et sett med tvister rundt Langs karakter og hva han prøver å gjøre som trygt plasserer ham i skurkekategorien.

Jeg skal ungå å nevne noen detaljer gitt mine retningslinjer når det kommer til spoilers, men jeg må si at jeg ikke så det komme. Det er også helt på kanten, på det viset som regissør Fede Alvarez ser ut til å trives best med. Alvarez er nok best kjent i skrekksirkler for remaken av Evil Dead,  og en kan lett se fingeravtrykkene hans over denne filmen. Scenografien er skarp og produserer vakre bilder, selv når ting er på sitt mest groteske.

Som skrekkfilm er det også mye å kose seg med. Filmen bruker de klaustrofobiske omgivelsene effektivt, og selv filmens nedetid er ladet av en sitrende spenning, siden Langs karakter aldri er langt unna, og beveger seg såpass stille at det er sjelden noen oppdager ham før han er innenfor sprintavstand. Det ville være enkelt, under disse forhold å rote det til med intern geografi og relative posisjoner, men Alvarez og co har vært grundige på dette, og en får nesten aldri følelsen av at noen er et sted de ikke burde hatt tid og mulighet å komme seg til. Filmen har også relativt få jumpscares. Den har overraskelser i bøtter og spann, men det tilhører sjeldenhetene at den kombinerer overraskelsene med høye lyder og klassiske bø-øyeblikker. Det vitner om en tiltro til konseptet og dets skrekkpotensial, for ikke å snakke om at det blir skummelt som bare rakkeren.

 

Leave a Comment

Filed under Film, Skrekk, Thriller

Leave a Reply

Your email address will not be published.