Navnet skjemmer ingen, sier det, men det må like vel sies at Doctor Strange kanskje er det merkeligste kildematerialet Marvel har laget film av så langt. Det finnes magi spredt rundt om kring i Marvel-universet, men det er sjelden at det blir fullt så psykedelisk som med en Dr. Stephen Strange. Ikke at dette er et aber, vel å merke. Et spekter av forskjellige toner og stiler å trekke fra er en av de tingene som gjør MCU til et langt mer spennende sted enn visse andre superheltunivers en kunne nevne i farten.
Stephen Strange (Benedict Cumberbatch) er en hjernekirurg i verdensklasse, utstyrt med enestående evner og et nivå av arroganse som følger med å være en intelligent men sosialt klønete mann spilt av Mr. Cumberbatch. Hovmod står imidlertid for fall, og en bilulykke ødelegger Stephens hender, noe som sender ham på en desperat jakt etter helbredelse, først i vitenskapen, og senere i mer mystiske sirkler. I bunnen av disse mystiske sirklene, om det ikke er en spiral ender opp med å sende ham til tibet hvor en eldgammel udødelig munk (Tilda Swinton) tar ham under hennes vinge og lærer ham opp i magiens kunster. Som seg hør og bør for magiske lærlinger, dukker en trussel fra fortiden (Mads Mikkelsen) opp, og det er opp til Stephen å redde dagen, og gjerne tiden som konsept mens han er i gang.
En ting jeg bet meg merke i med denne filmen er hvor flittig den bruker humor. Marvel-universet er ikke fremmed for å vitse en del, men i Strange sitter det løsere enn i noen av ikke Downey Jr.-filmene. Det er ikke en dårlig tone for filmen å ta, kontrasten mellom de surrealistiske magi-kampsportscenen hvor tid og rom er sett på mer som forslag enn regler og de halvveis sjarmerende, halveis corny vitsene ender opp med å lage en heller tilfredsstillende pakke. Om jeg skulle klage, og jeg mener det er viktig å klage litt en gang i blant, vil jeg si at en eller to vitser kommer litt i veien for mer tradisjonelt dramatiske øyeblikk, noe som surner kombinasjonen litt. Det skal riktig nok sies at denne kombinasjonen av humor og drama når et veldig tilfredsstillende balansepunkt i filmens klimaks, så det er ikke bare adskilt de fungerer.
Magien i Stranges hjørne av Marvel-universet bruker ikke er ganske difust sett med regler, eller i alle fall et sett med regler den ikke er spesielt interessert i å fortelle oss mye om. Det er på en måte forfriskende, og det hjelper at filmens magi virker internt konsistent nok til at actionscenene har vekt, selv når ting blir spesielt sært. Og enda godt er det, for når Doctor Strange lar ting bli spesielt uvanlig, gjør de ikke ting halvveis. En scene utspiller seg som om man så en scene fra Inception gjennom et kaleidoskop, og en annen kan best beskrives som en slossescene som går linært fremover i tid mens omgivelsene den skjer i beveger seg bakover.
Det er altså mye å anbefale, og jeg har ikke somlet meg til å skryte over birollene. Chiwetel Ejiofor og Cumberbatch fungerer godt sammen i humor og action, Benedict Wong gjør en veldig god jobb som Straight Guy til Cumberbatchs sarkastiske Funny Guy, og det verste jeg kan si om Rachel McAdams i denne filmen er nok at det ikke er mer av henne i den. Med det sagt kan jeg ikke annet enn å anbefale Doctor Strange. Det er god superhelt-action og har nok sære, spesielle bilder og konsepter til at en kan kose seg med det selv om en har sett et par av dem.