Rogue One: A Star Wars Story

Jeg var ikke helt sikker hva jeg skulle tro om Rogue One før jeg så den. Jeg har ikke så alt for mye til overs for “Expanded Universe”-fortellinger, og siden den er satt før Star Wars Episode 4 og handler om en hendelse hvis utfall er grundig hintet til i filmen, er hvordan filmen slutter kanskje ikke så spennende. Med det sagt virket ideen underholdende nok, og Disney har tross alt filmindustriens beste track record for filmserier med internkontinuitet akkurat nå, så jeg tok sjansen på en kinotur. Jeg kan ikke si jeg angret på denne sjansen.

Universet har sett bedre dager. Det onde Imperiet utvider sin kontroll over galaksen, og rebellaliansen plages av indre stridigheter. Midt i alt dette følger vi Felicity Jones som Jyn Erso, en forbryter som blir brutt ut av et Imperie-fengsel av rebellaliansen og sendt på et viktig oppdrag. Hennes far, Galen Erso (Mads Mikkelsen) er en av imperiets fremste vitenskapsmenn, og det ryktes at han jobber på et supervåpen, det er da opp til Jyn og hennes sakte men sikkert voksende lag av lurendreiere, leiemordere og desertører, å finne informasjonen som vil tillate rebellaliansen å slå tilbake.

 Det er altså en ganske annerledes historie enn hovedfilmene i Star Wars-serien. Det er mindre om jedier, ledere og lurvete men sjarmerende smuglere og mer om de lyssky elementene, de som kanskje støtter saken av ikke fult så idealistiske grunner. Filmen blir som naturlig konsekvens mørkere, men det er ikke en dårlig look for den historien den ønsker å fortelle. Det hjelper også at scenografien spiller med på notene. Kameraet har en mer håndholdt stil og actionen er mer jordnær og spionthriller-inspirert enn det man er vant til fra hovedserien.

Ja, for så lenge filmen er en (relativt) hardbarket fortelling i Star Wars-universet er ting faktisk ganske glimrende. Filmens få problemer, mener jeg, oppstår når filmene prøver å fri til Star Wars-fans. Filmen har et par gjesteopptredener fra store Star Wars-navn som kanskje er der mer for sin egen del enn for å tjene historien, spesielt en av disse var så naken fanservice at jeg ikke kunne annet enn å le, men nå skal det sies at mitt forhold til Star Wars mer hardbarkete fanskare er noe komplisert, så det er mulig det ikke vil plage den jevne kinogjenger. Det skal vel å merke sies at et av disse øyeblikkene gav oss kanskje en av filmens kuleste actionsekvenser, så jeg kan ikke finne det i meg å klage for høyt. På den andre, andre siden benytter filmen seg av en del CGI-ansiktsanimasjon for å gjengi ansiktene til et par av disse gjesteopptredende, og selv om det ser bedre ut en denne sorten ting har gjort i tidligere filmer, er det fremdeles en litt småcreepy effekt over det hele.

Jeg fant mye å like i Rogue One. Hovedpersonene er sjarmerende, shoutout til Alan Tudyk som roboten K-2SO, filmens komiske MVP, og fremgangen i plottet er solid, til den grad hvor de 134 minuttene fløy forbi. Jeg er litt nysgjerrig på hvordan filmen vil oppleves for en person som ikke er kjent med de første Star Wars-filmene, men jeg vil foreslå at gamle så vel som nye fans vil finne mye underholdning i filmen.

 

Leave a Comment

Filed under Action, Film, Sci-Fi

Leave a Reply

Your email address will not be published.