Gravity Falls

Siden oscarsesongen ikke har sparket helt i gang ennå, og jeg ikke har fått somlet meg til å se halvparten av de filmene jeg vil se på kino. Så, for å ha noe å skrive om vil jeg nå i januar gripe til den etter hvert lange listen av ting jeg aldri fikk somlet meg til å skrive om. Øverst på listen står animasjonsserien Gravity Falls.

Tvillingene Dipper (Jason Ritter) og Mabel (Kristen Schaal) har ikke store forventinger når de blir sendt til Gravity Falls, Oregon for å tilbringe sommerferien med deres grandonkel Stan (Alex Hirsch.) Det viser seg imidlertid at Gravity Falls er en magnet for merkelige og overnaturlige hendelser, og de det går ikke lang tid før tvillingene er opp til albuene i spøkelser, gnomer, zombier, dinosaurer, havmenn og andre ting som kommer i veien for mer tradisjonelle sommeraktiviteter. Som en guide i en stadig mer merkelig verden har tvillingene en mystisk journal som hinter til en større trussel i kulissene. 

I praksis er Gravity Falls en ganske episode-basert serie, hvor vi, og tvillingene møter på et nytt merkelig aspekt av Gravity falls som for det aller meste er løst innen episodens slutt. De sesonglange plottene er i stor grad drevet av detaljer og små coda-øyeblikk, det er ikke en uvanlig måte å strukturere en mysterieserie på, men en av grunnene til at det fungerer så bra som det gjør i Falls er at enkeltepisodene nesten uten unntak er gode.  Det er altså liten fare for at en ser gjennom en hel episode bare for en liten flik av et større plot.

Det hjelper også at serien er konsekvent morsom. Ritter gjør tenåringsnevroser morsommere enn de har noen rett til å være, og Schaals Mabel har en smittsom energi og entusiasme. For ikke å snakke om at de har glimrende søsken-kjemi som jobber seg inn i plottet som et sentralt element etter hvert som serien nærmer seg sin ekstravagante slutt.

Om serien har noen store feil er det stort sett i struktur. Sesong 2 føles ett par episoder for kort, og det er noen elementer og bifigurer som konsekvens av det ikke helt virker som de får nådd sitt naturlige sluttpunkt. Jeg har også noen små- og mellomstore problemer med seriens siste par episoder, men med tanke på den tettpakkede kruttønna av Gravity Falls-merkelighet som blir servert i løpet av disse episodene, ville det kanskje vært merkelig om jeg ikke hadde funnet noe som ikke helt fungerte inni der.

Gravity Falls er en serie utenom det vanlige på mange måter. En animasjonsserie for TV som legger opp til en slutt og faktisk kommer seg dit og slutter på det punktet, er ikke akkurat standard, og når serien attpåtil klarer å være skummel når den trenger å være det, morsom når den vil, og spennende når det trengs, kan jeg ikke annet enn å anbefale den for de som liker denslags.

Leave a Comment

Filed under Seriepreik, Skrekk

Leave a Reply

Your email address will not be published.