Det mest spennende med skrekkfilm for meg er ikke blod og gørr, monster eller motorsager, men snarere hvordan sjangeren virker til å være spesielt godt egnet til å oversette hverdagsfrykt til en mer håndgripelig og skjermvenlig form. Se for eksempel hvor godt It Follows fanger marerittlogikk, eller hvordan James Wans The Conjuring-filmer fanger angsten i å tilbringe en mørk natt i et hus du ikke kjenner. Denne typen skrekk lever og ånder på det som ikke er helt riktig, “the uncanny,” om en skulle gripe til engelsken, og for nok et glimrende eksempel på dette kan vi se på dagens film, Get Out.
Category Archives: Skrekk
Gravity Falls
Siden oscarsesongen ikke har sparket helt i gang ennå, og jeg ikke har fått somlet meg til å se halvparten av de filmene jeg vil se på kino. Så, for å ha noe å skrive om vil jeg nå i januar gripe til den etter hvert lange listen av ting jeg aldri fikk somlet meg til å skrive om. Øverst på listen står animasjonsserien Gravity Falls.
Filed under Seriepreik, Skrekk
Don’t Breathe
Det er ikke altid det skal så mye som skal til for å gjøre en gammel ide som ny. Ta, for eksempel “home invasion”-type filmer, hvor et fremmedelement invaderer en eller annen variant av hjemlig idyll. På et rent idenivå er disse sjeldent veldig interessante for meg helt til noen snur oppskriften på hodet. Dette ble gjort til stor suksess i dagens film, Don’t Breathe, hvor “home invasion”-sjangeren spilles i revers.
Lights Out
God skrekk sitter ofte i det vi ikke ser, i det vi bare kan innbille oss, i det som ikke virker å følge de samme reglene som oss vanlige mennesker. En film som ser ut til å ha skjønt dette er Lights Out, en høykonsentrert kule av marerittlogikk drevet av menneskets eldste og mest intuitive fobi, frykten for mørket. Siden vi tydeligvis lever i en tidsalder hvor all IP må havne på storskjerm på et eller annet tidspunkt, var det ingen overraskelse at også denne fikk en helaftens-treatment, spørsmålet er bare om magien blir tapt i konverteringen.
Ghostbusters
Om en ikke bruker mye tid på internett lar det seg kanskje gjøre å skrive om rebooten av Ghostbusters uten å dyppe inn i den umiddelbare fan-reaksjonen rundt prosjektet, hvor en bøling av selverklærte Ghostbusters-fans reiste nidstang mot prosjektet. Man kan, og burde, ta en diskusjon om hvordan nerdesfæren reagerer på forandringer, spesielt forandringer som inkluderer kvinner og/eller minoriteter, for ikke å snakke om de bøttelassene rasistisk bullshit Leslie Jones måtte hanskes med i denne sammenhengen. Det er vanskelig å ikke bli påvirket av slikt når en først kjenner til det, så jeg kan ikke utelukke at deler av min reaksjon til filmen er farget av et ønske til å vise fingeren til et spesielt ubehagelig knute av internettet. Men dette er tross alt en blogg som dekker meninger, så vi lar det stå til.
Stranger Things
Det pleide å plage meg når jeg kunne spore ett verks inspirasjonskilder. Det føltes uorginalt, og mindre spennende enn et verk hvis referanser var mer obskure. Kanskje jeg nå har sett nok ting til at det meste virker som en referanse til en referanse, men det plager meg altså ikke lenger, og godt er enda det, for om ikke hadde Netflix’ nye originalserie, Stranger Things, virket veldig irriterende på meg.
Filed under Film, Seriepreik, Skrekk
The Conjuring 2
Skrekkfilm er en av de sjangerene der det ikke er bare bare å lage en oppfølger, det er ingen lett formel å følge fordi skrekk ikke trives med formler. Ikke hjelper det stort å øke omfang heller. Tre øksemordere er ikke tre ganger skumlere enn en øksemorder, om noe blir det bare mer rotete. Så, når James Wans glimrende The Conjuring skulle få en oppfølger var jeg forsiktig skeptisk. Klart, få andre gjør tradisjonell skrekk like godt som Wan, men skrekkoppfølgere er, som alltid, vanskelig.
Annabelle
Noen ganger har jeg vansker med å skjønne hvorfor en film blir laget. Ikke på et kreativt plan, du finner folk med ideer de brenner for under hver en rot i alle kreative bransjer, men fra et studio og en produsents perspektiv. Det finnes mange filmer der ute som jeg knapt kan forestille meg at noen så på i sin helhet og sa “Dette er en film som vil gå i svart.” Andre filmer, vel å merke, er det deprimerende lett å se tankegangen. Ta, for eksempel, dagens film Annabelle.
Unfriended
Noen filmer sees best på kino, andre trives best i hjemmets lune rede på et godt hjemmekinoanlegg. Og så har vi filmer som Unfriended, som virker å være laget for å sees på en laptop eller et nettbrett, fordi hele handlingen er fremstilt som en serie facebook og skype-samtaler. Det høres litt ut som en vits, men Unfriended er altså virkelig en skrekkfilm for Web 2.0-generasjonen, og det sprøeste er at det faktisk fungerer litt.
Creep
Found Footage er en snodig gren av horrorsjangeren. Rent businessmessig fyller den samme nisje som slasherfilmene gjorde i sin tid, filmer som taler til ungdommen og er billige nok til å lage til at de går i svart ofte nok til at terskelen for å lage en er lav. Ulempen med denne lave terskelen er vel å merke at mange av filmene følger en formel ganske strengt, og har et par suspension of disbelief-ødeleggende spørsmål bygget inn i seg, og de er ofte slitsomme å se på, takket være shaky kameraføring og slikt. Den lave terskelen betyr vel å merke også at det blir laget noen oppfinsomme og spennende filmer som bruker sjangertrekkene på en konstruktiv måte. Dagens film, Creep, er en av dem.
