Ghostbusters

Om en ikke bruker mye tid på internett lar det seg kanskje gjøre å skrive om rebooten av Ghostbusters uten å dyppe inn i den umiddelbare fan-reaksjonen rundt prosjektet, hvor en bøling av selverklærte Ghostbusters-fans reiste nidstang mot prosjektet. Man kan, og burde, ta en diskusjon om hvordan nerdesfæren reagerer på forandringer, spesielt forandringer som inkluderer kvinner og/eller minoriteter, for ikke å snakke om de bøttelassene rasistisk bullshit Leslie Jones måtte hanskes med i denne sammenhengen. Det er vanskelig å ikke bli påvirket av slikt når en først kjenner til det, så jeg kan ikke utelukke at deler av min reaksjon til filmen er farget av et ønske til å vise fingeren til et spesielt ubehagelig knute av internettet. Men dette er tross alt en blogg som dekker meninger, så vi lar det stå til.

ghostbusters

Ghostbusters følger forskeren Erin (Kristen Wiig,) som oppsøker venninen, Abby (Melissa McCarthy) for å prøve å stoppe utgivelsen av boken om spøkelser og det overnaturlige de to skrev sammen truer hennes akademiske karriære. Det viser seg imidlertid at spøkelser faktisk finnes, og de to, sammen med den eksentriske  Jillian Holtzman (Kate McKinnon) og senere Patty Tolan (Leslie Jones), begynner en spøkelsesjakt med potensielt apokalyptisk omfang. 

Rent strukturelt har Ghostbusters et par problemer. Filmens historie er pepret med ting som virker som de var ment å ha større innvirkning på plottet enn de faktisk hadde, som Pattys historiekunnskaper,  parallellene mellom Erin og filmens skurk (Neil Casey,) eller et den sistnevntes forsøk på å sabotere Ghostbuster-utstyret. Det er ikke store rewrites som skulle til for å fikse på flesteparten av disse, og det ville kanskje løst litt keitete logistikk mot slutten av andre akt når vi først var i gang.

Med det sagt, mener jeg kan tilgi en komedie mye om den faktisk er morsom, og her leverer Ghostbusters i lange baner.  Filmen er pepret med humor, og det er sjeldent langt mellom latterkulene. De to største bidragsyterene til dette er nok Chris Hemsworth, hvis  komisk inkopetente sekretær virker å være Thor, som sett gjennom Lokes øyne, og Kate McKinnon som bare er magisk. Det er vanskelig å oppsummere hvorfor McKinnon vinner Ghostbusters, men mye av det har med en genuint solid sans for komisk timing og tilstedeværelse som gjør hver scene der hun har mer enn en håndfull replikker en real nytelse, det ville ikke overraske meg et grann om vi ender opp med å se henne i flere komedieprosjekter fremover.

Jeg har ingen planer om å sammenligne Ghostbusters med originalen, men det er ikke å nekte for at filmen selv har mye å bevise i den sammenheng. Cameoen fra originalfilmene kommer relativt tett, og det hadde nok plaget meg om alle de involverte ikke hadde vært så akutt morsomme mennesker. Det er forøvrig en god oppsummering av filmen. På et rent rasjonelt, filmstudent-plan så jeg opptil flere ting som burde irritere meg, men jeg hadde ikke tid til å  bite meg merke i det fordi jeg var opptatt av å le, og jeg vet ikke hvordan jeg kan gi en komedie mer skryt uten å bruke frasen “regisert av Edgar Wright.”

Leave a Comment

Filed under Film, Komedie, Skrekk

Leave a Reply

Your email address will not be published.