2016 har vært en ganske mager filmsommer for min del. De store sommerfilmene ser ut til å ha gravd seg ned i tide i påvente av at Suicide Squad sveiper opp de store sommerpengene, og siden jeg offisielt har gitt opp på Warner Brothers superheltunivers, mer om det senere, så ble det lite nytt på meg i sommer. Det er imidlertid håp i enden av tunellen, siden sensommeren ser ut til å by på bedre tider, og en av disse ser ut til å være The Shallows.
The Shallows er et kammerspill og en overlevelseshistorie der vi følger surferen Nancy (Blake Lively,) som reiser til en øde strand i Mexico som en del av en helbredelsesprosess etter et dødsfall i familien. Alenetiden blir imidlertid et problem når Nancy blir angrepet av en hai, og bare på nød og nippe klarer å karre seg opp på et rev. Det blir et kappløp med tiden, Nancy er stygt skadet, og revet som holder henne trygg fra haien kommer til å være under vann ved full flo.
Det er mange små ting som nager The Shallows når det kommer til historiefortelling. Visse elementer er mer eller mindre bare der for å drive plottet, og det synes godt i en såpass bar fortelling. Det meste henger sammen, selv om det til tider virker som om haien har en Jason Voorees– eller kanskje til og med Freddy Krueger-aktig sans for morbid humor, eller kanskje vi bare har med en bruskfisk som virkelig liker jobben sin. Skjønt, en kan kanskje ikke forvente tydelige og sympatiske motivasjoner hos en skurk som faktisk, genuint, fra naturens side, kun lever for å spise og forplante seg, og om det er en ting filmer som dette ikke tåler så er det å overforklare ting.
Med det sagt vil jeg si The Shallows er god der det gjelder, i det at den er engasjerende og spennende, og driver historien videre med eskalerende farer og godt skuespill fra Lively. Hun gjør mye for å selge et segment med selvkirurgi som i alle fall ga meg kaldsvette, og hun har god kjemi med det nærmeste hun kommer en skjermpartner, Steven, en skadet måke. Det sier litt om den generelle oppbyggingen til en film når den kan ha en brennende hai som hopper som en delfin etter et bytte og at dette føles, om ikke organisk, så i alle fall fortjent. Fortjent er generelt et nøkkelord for tredje akt, når brikkene faller på plass og klimaksene nås, så føles payoffen såpass tilfredsstillende at det naturlig leder tankene bort fra hvor mye, eller lite, mening det gjør.
Det er generelt mange tegn på godt håndverk i The Shallows, det rimer, med tanke på at regissør Jaume Collet-Serra ser ut til å ha spesialisert seg på å lage filmer som ellers hadde vært hjernedød bruk-og-kast-film til å være, vel, ganske gode B-filmer. For jeg vil si at The Shallows definitivt er i det øverste sjiktet av disse. Det er mulig den ikke vil forandre livet ditt i noen nevneverdig grad, men det er 86 solide minutter med kvinne-mot-natur-action, og den gjør en rimelig god jobb med å understreke hvor fundamentalt skremmende et stort rovdyr som en hvithai kan være. Jeg ville sjekket den ut, med mindre en har et sted en må være som en bare kan komme seg til ved å svømme.