2016 har vært en ganske mager filmsommer for min del. De store sommerfilmene ser ut til å ha gravd seg ned i tide i påvente av at Suicide Squad sveiper opp de store sommerpengene, og siden jeg offisielt har gitt opp på Warner Brothers superheltunivers, mer om det senere, så ble det lite nytt på meg i sommer. Det er imidlertid håp i enden av tunellen, siden sensommeren ser ut til å by på bedre tider, og en av disse ser ut til å være The Shallows.
Jeg er ikke den største tilhengeren av Marvels Deadpool, det er noe unikt irriterende ved karakteren for meg personlig. Deler av det er kanskje mitt frådende hat for designfilosofiene som var rådene på 90-tallet når karakteren først ble skapt, og deler av det er at han er kronisk umorsom på den måten man bare kan være når en prøver veldig hardt å være morsom. Så, jeg var egentlig ganske klar til å ikke bli underholdt av Deadpool og, vel, det er ikke en Sleeper Hit som, for eksempel Unfriended, men jeg må påstå det er en langt bedre film enn det en skulle tro.
Jeg var ikke den største tilhengeren av Alejandro González Iñárritus Birdman. Det var et lag av artsy vibber for de artsy vibbenes del for mye for min smak over historien om en avdanket skuespillers desperate jakt etter legitimitet. Så, det var derfor med noe forsiktig skepsis jeg gikk inn i forhåndsvisningen til hans nyeste film The Revenant, men jeg kan si med en gang at jeg ble noe positivt overrasket på mange punkter.
Jeg er en stor fan av historie, karakterisering og atmosfære, dialogscener som bærer spenningen i en film like godt som hvilken som helst biljakt eller slåssesekvens. Med det sagt, er det også til tider ganske deilig med filmer som sier “ikke i dag” til den slags. Everly er en slik en
Av og til sniker filmer seg mellom fingrene mine, og jeg tar meg selv i å tenke “vent, har jeg ikke skrevet om denne filmen?” The Raid 2 er en slik en. Orginalen var, som du kanskje husker, en tettpakket actionfilm med svært minimalistisk historie og beinharde actionscener med skytevåpen, skarpe ting, og Pencak Silat. Ideen var ikke superoriginal, men nivået på gjenomførelsen gjorde den til kanskje en av de beste actionfilmene fra 2011.
Alle som har sett Gravity kan nok være enige med meg når jeg sier at verdensrommet kan være ett ganske skummelt sted. Ikke bare er det truende, i det at et menneske ikke kan overleve i det, men det er også skremmende stort, fremmed, og om det bor noen ting som både kan og vil spise mennesker, for næringens eller morro skyld, så bor det der ute. Grunnen til at vi ikke ser så mye av det, mistenker jeg, er prisen, siden det ikke bare er å ta en camper-van opp til geostasjoner bane og åpne opp kannene med kornsirup. Ikke at det ikke lages rom-skrekkfilm, så klart. I dag skal vi se på en, Paul W. Andersons Event Horizon.
Kultfilmen er en snodig skapning, noen filmer oppnår kultstatus ved å være merkelige, noen ved å være gode på en måte som ikke tiltrekker seg et stort nok publikum, noen ved å være dårlige men energiske, andre bare ved å være dårlige. Stage Frights “claim to fame” er vel at den prøver noe som ingen andre har prøvd før, en slasher-musikal.
En kan si mye om Norsk film, men det er ikke en bransje med overmye sjangerfilm sånn generelt, og det kommer kanskje ikke som en overraskelse at dette også betyr heller lite skrekkfilm. En skulle kanskje tro at en nasjon hvis folkeeventyr inkluderer så mange tusser, troll og beslektede skapninger kunne hoste opp en eller to historier om skumle skapninger og/eller situasjoner, men slik er det av en eller annen grunn ikke. I dag skal jeg snakke litt om de skrekkfilmene som har blitt laget, hva som fungerer og ikke fungerer sånn generellt, og litt spekulasjon om hvordan vi har havnet hvor vi er.
I dag har jeg tenkt å gjøre noe litt annerledes, i det at jeg planlegger å snakke om en hel filmfranchise i stede for en individuell film. Dette retrospektivet kommer til å dekke [REC], [REC] 2 og [REC] 3 Genesis, en serie spanske “Found Footage”-filmer som manifesterer “skrekkfilm-oppfølger-syndromet” på en heller interesang måte. Mye av dette, mener jeg, er et resultat av at samtlige filmer i serien er regissert av samme person, Paco Plaza. 
“Found footage”-sjangeren er på mange måter 2000-tallets svar på slasherfilmene. De er billige å produsere og spiller på moderne frykter på en relativt effektiv måte. Desverre deler “Found Footage” også det fellestrekket med slasherfilm at når det ikke virker, virker det virkelig ikke. Med det sagt, er det motsatte også sant. Jeg vet ikke om dagens film, The Tunnel, er den beste av sitt slag, men den er definitivt ikke blant de verste.
