The Tunnel

“Found footage”-sjangeren er på mange måter 2000-tallets svar på slasherfilmene. De er billige å produsere og spiller på moderne frykter på en relativt effektiv måte. Desverre deler “Found Footage” også det fellestrekket med slasherfilm at når det ikke virker, virker det virkelig ikke. Med det sagt, er det motsatte også sant. Jeg vet ikke om dagens film, The Tunnel, er den beste av sitt slag, men den er definitivt ikke blant de verste.

The Tunnel_Poster

The Tunnel følger ett lite TV-team som etterforsker forholdene rundt ett infrastruktur-prosjekt i Sydneys. Når offentlige tjenestemenn og -kvinner ikke er behjelpelige med akkurat hvorfor ingen vil nærme seg de forlatte togtunellene under byen, bestemmer de seg for å ta etterforskningen i egne hender. Det burde ikke overraske noen at de forlatte togtunellene ikke er helt forlatte, og at det som bor der ikke er vennlig instilt ovenfor journalister, eller mennesker for den slags skyld.

En ting som The Tunnel gjør riktig er at kameraføringen starter veldig rolig og profesjonell. Mange dårlige Found Footage-filmer har en tendens til å ha en såpass frenetisk og svimlende kameraføring selv FØR filmens trussel dukker opp at det blir vanskelig å følge plottet, og det blir ikke akkurat bedre når kanibalene, eller zombiene, eller de giganitske godzilla-monstrene dukker opp.

Mange Found Footage-filmer prøver å presentere historien i et sammenhengende opptak, noe som ikke altid fungerer som det skal. The Tunnel unngår problemet ved å presentere opptakene som en redigert dokumentar, inkludert kommentarer fra de overlevende. Om den siste biten er en god ide kan diskuteres. Tross alt, kan en se på dette som en “spoiler” for hvem som overlever og hvem som ikke gjør det. Med det sagt, mener jeg at formatet gjør filmen en fordel. Ikke for det, jeg kan si meg enig at det fjerner en del av den umiddelbare trusselen og WTF-faktoren som slike filmer ofte lever og ånder på, men det gir også en del kontekst til skrekken som fungerer bra. Det understreker at hovedpersonene er mennesker, med tanker og følelser, og dette gir et visst empatisk element til skrekken. Plus, uavhengig hvor mange, eller få, mennesker det filleterer, er monsteret i denne filmen fremdeles skremmende på et heller grunnleggende plan.

Jeg er en fan av monsteret i denne filmen. Vi får vite akkurat nok om det og dets mildt sagt forstyrrende vaner til å finne det skremmende, men ikke nok til at vi kan begynne å forstå det. Det er en jeger, såpass mye er åpenbart, men jakter det spesifikt på mennesker? Eller jakter det på alt som forviller seg ned i dets domene? Filmen har relativt få svar i den sammenheng, men jeg mener det bidrar i positiv retning til den nesten-dokumentar-stilen.

The Tunnel er ikke en film uten feil, men den gjør nesten uforskammet mange ting riktig. Om jeg skulle anbefale en Found Footage-film til noen som ikke er en fan av sjangeren, ville nok The Tunnel kommet heller høyt oppe på lista.

Leave a Comment

Filed under Film, Skrekk

Leave a Reply

Your email address will not be published.