Bubba Ho-Tep

En kan vel knapt snakke om B-film uten å nevne Bruce Campbell, mannen hvis definerende talent ser ut til å være evnen til å overspille. Enten han er ment å være badass eller på galskapens rand, gir gode gamle Bruce 110%. Han er litt som en utvannet Nicolas Cage, om Nicolas Cage hadde hatt noen andre moduser enn “intens” og “sinnssyk.” Når en ser Campells navn på plakaten, kan en som regel forvente noe sinnssykt og cheesy, og dagens film er intet unntak, selv om mye av filmens sjarm kommer fra en veldig atypisk rolle for Campbell.bubba_hotep

Bubba Ho-Tep følger vi Campbell som Elvis, som hoppet av og ble erstattet med en lookalike når kjøret ble for hardt. Elvis har nå blitt gammel, mistet lysten på livet, og har havnet på gamlehjem, sammen med John F. Kennedy (Ossie Davis,) som overlede å bli skutt, men fikk huden farget og nå lever i relativ anonymitet. De to tidligere superkjendisene får hendene fulle når de oppdager at gamlehjemmet blir hjemsøkt av en udødelig mumie som livnærer seg på sjelene til gamlehjemmets døende beboere, og det er opp til dem å stoppe den eldgamle trusselen.

En ting jeg liker med plottet i denne filmen er at det fungerer like godt om du kjøper Elvis og JFKs historier eller ikke. Når alt kommer til alt, har det liten påvirkning på historien om de er de som de hevder å være, eller om de “bare” er senile gamle menn som sloss med en vandød mumie. Personlig følger jeg “har man først sagt A,”-filosofien i denne saken, men jeg tror ikke det er ett krav. Uansett hvordan du ser på det, er de to hovedpersonenes historie en heller lavmælt sak, heller full av anger og tapte muligheter når de ikke er opptatt med å sloss med den tidligere nevnte sjel-spisende monsteret, og jeg vil si mye av filmens styrke kommer fra de stillere øyeblikkene i filmen.

Ikke at det skorter på kvaliteten i filmens mer hektiske scener heller, for den slags skyld. Don Coscarelli er en sann mester på lavbudsjetts-monsterfilm. Det er imponerende hva han har fått til av monster-scener på et relativt stramt budsjett, selv om de, i alle fall i mine øyne, ikke rekker helt opp til hvor engasjerende filmen er når Campbell og Davis spiller melankolske gamle menn. Ikke at jeg skal trekke noe fra mumie-scenene av den grunn, mumien er godt brukt, og Coscarelli har klart å gi ham heller mye personlighet og en historie som resonerer godt med de øvrige temaene i filmen.

Bubba Ho-Tep er, når alt er sagt og gjort, en film som er betydelig bedre enn den har noen rett til å være. Den er kanskje ikke ett mesterverk, men det er en film som starter med et mildt sagt latterlig konsept og klarer å vrenge overraskende mye patos ut av det hele. Skal man først se en film om Elvis Prestley som slåss mot en overnaturlig trussel, bør det være denne.

Leave a Comment

Filed under Film, Komedie, Skrekk

Leave a Reply

Your email address will not be published.