Jeg var ikke forberedt på Lenny Abrahamsons Room. Det eneste jeg visste var at den var basert på boken, av samme navn, og at forfatteren Emma Donoghue også hadde skrevet manuset. Jeg hadde også en vag formaning om at det kom til å bli trist, eller i alle fall emosjonelt utfordrende. Det er kanskje litt mot sin hensikt å skrive noe sånt i en anmeldelse, men jeg mener det er et godt sted å komme inn i filmen fra, og det er vanskelig å skrive stort om denne filmen uten å dyppe inn i omfattende spoilers, så om du vil ta meg på ordet om at dette er en film du bør se og ikke lese videre, er det kanskje best. Om du vil ha en moderat mengde tunge detaljer, klikk gjerne videre.
Category Archives: Drama
The Revenant
Jeg var ikke den største tilhengeren av Alejandro González Iñárritus Birdman. Det var et lag av artsy vibber for de artsy vibbenes del for mye for min smak over historien om en avdanket skuespillers desperate jakt etter legitimitet. Så, det var derfor med noe forsiktig skepsis jeg gikk inn i forhåndsvisningen til hans nyeste film The Revenant, men jeg kan si med en gang at jeg ble noe positivt overrasket på mange punkter.
Suffragette
Overgangen Desember-Januar har fått klengenavnet “Award Season,” siden det er da de filmene som prøver å bli nominert til en Oscar pleier å nå oss vanlige dødlige. Det er en tid hvor blockbusterfilmene viker plass for mer lavmelte filmer om såkalte “Akademi-vennlige” temaer, som kunst og kunstnere, sosial rettferdighet. periodefilmer og biografier. Det er lett å bli kynisk når filmer som dette kommer i tette stimer, men business er business, og så får en bare ta det gode med det onde, eller de gode filmene med de mindre gode. Så, når jeg fikk sjansen til å se Suffragette såpass lenge før den kommer på ordinær kino, var jeg ikke sen å be.
50 Shades of Grey
De som kjenner meg vet at det er få ting som tenner raseriet i meg som boken 50 Shades of Grey. Jeg hadde lenge tenkt å skrive noe om den, men jeg lot være, først og fremst fordi dette er en filmblogg, men også fordi den gjør meg usammenhengende i mitt raseri. Nå har jeg imidlertid sett filmen, og det virker å være færre ting jeg absolutt må få sagt om den, så det virker mer overkommelig.
Inside Out
Pixar hadde lenge ord på seg for å fokusere på filmer om det maskuline. Ikke i den tradisjonelle “eksplosjoner og oneliners”-formen, men i det at filmene deres handlet om menn og mannlige perspektiver. Se Toy Story, Up, Finding Nemo, med flere. Denne memoen ser ut til å ha nådd toppsjiktet i Pixar, vel å merke, siden deres to siste filmer har handlet om en ung skotsk prinsesses anspente forhold med sin mor (og bjørner, en hel del bjørner) i Brave og nå, om en ung jente hvis følelsesliv blir kastet ut i kaos i Inside Out. Ikke at jeg vil kalle Inside Out en “jentefilm” i følge de fleste tradisjonelle definisjonene, men den er definitivt en del av den moderne trenden i Hollywood at en kan lage film med kvinner og jenter uten at dette vil skremme bort publikum med jentelus, hysteriske nykker og lignende. Dette er en trend jeg kan stille meg bak, spesielt når det gir oss filmer som Inside Out.
Paper Towns
Det er kanskje en dårlig ide å skrive om filmer basert på bøker en virkelig liker. Selv om en filmatisering er den beste den kunne være, er filmer og bøker så forskjellige medium at det kan diskuteres om en film og en bok kan gi deg den samme følelsen overhode. Jeg kan bare beklage om jeg blir litt filosofisk. John Greens Paper Towns har den effekten på meg.
Selma
Å lage filmer om historiske hendelser er en utaknemlig jobb. En må ta valg og beskjære og omforme hendelser til en viss grad, bare det å velge hvor et utsnitt av en serie hendelser starter og slutter kan sees på som manipulerende. En god historisk film er klar over dette og gjør vinklingen sin egne, samt kanskje prøver å si noe om nåtiden, eller mer generelle temaer i tillegg.
Ex Machina
April har vært litt av en hektisk måned for filmnerder som undertegnede. Ex Machina var en av de mindre, smalere filmene jeg fikk sett denne måneden, så jeg måtte pent utsette å skrive noe særlig om den til jeg var ferdig med hypekjøret rundt Avengers 2 og It Follows. Det er virkelig et luksusproblem at en har for mange interessante og vellagde filmer å skrive om. Ex Machina falt ned på prioriteringsstigen siden den, for å være ærlig, er ganske vanskelig å skrive om, men skrive må jeg.
Her
Noen filmer bare glipper unna oppmerksomheten min og forsvinner ned i det nær-bunnløse “jeg burde se den en dag”-hullet. Ofte er det en god grunn for det, men av og til ender jeg opp med å spørre meg selv hvorfor jeg ikke har somlet meg til å se den. Spike Jonzes “Her” var en slik en. Vel, jeg fikk omsider somlet meg til å se den, og her har jeg et par ting å si.
Boyhood
Av og til får en filmskaper en ide som er så ambisiøs at det høres ut som en vits, eller i alle fall den slags en ferskmyntet filmstudent ville kommet på, bare for å forkaste når oppgavens rene og skjære overveldende størrelse blir smertefult klart for dem. Richard Linklater ser ikke ut til å ha fått memoen om at det er sånn det ofte fungerer, med tanke på at Boyhood er en oppveksthistorie filmet i real time, filmet 3 uker i året i hele tolv år, med de samme skuespillerene. Om du synes det høres sinnssykt ut, er du neppe alene.
