Selma

Å lage filmer om historiske hendelser er en utaknemlig jobb. En må ta valg og beskjære og omforme hendelser til en viss grad, bare det å velge hvor et utsnitt av en serie hendelser starter og slutter kan sees på som manipulerende. En god historisk film er klar over dette og gjør vinklingen sin egne, samt kanskje prøver å si noe om nåtiden, eller mer generelle temaer i tillegg.

Selma-Movie-Poster

Selma er en film om Martin Luther King Jr (David Oyelowo,) og den historiske marsjen han ledet fra byen Selma til Montgomery  i protest mot dårlig rettsvern, for afroamerikanere. Målet er å pressesittende president Lyndon B Johnson (Tom Wilkinson) til å innføre “the Voting Rights Act,” som garanterer stemmerett, også for minoriteter.

King har en tendens til å bli fremstilt som en slags sekulær helgen som oppnådde sine mål med ren og skjær strålende Godhet, og det er forfriskende å se en film som ikke følger denne tenkemåten. Ikke at filmen er spesielt kritisk til King, men de viser ham som en inspirerende leder og netthendt politisk aktør, heller enn en vagt inspirerende marshmallow av en mann som ikkevoldelige historiske personer har en tendens til å bli framstilt som.

Når en ser bort fra filmens beundringsverdige forståelse av de historiske figurene de fremstiller, er det også en spennende film. Regisør Ava DuVernay har klart å presse mye spenning ut av oppbyggingen mot marsjen. Det er ikke bare press utenfra, men også interne strider og uenigheter som truer med å kvele protesten i krybben. Om jeg skulle utsette noe, synes jeg at Malcolm X (Nigel Thatch) ender opp med å falle litt mellom to stoler i plottet. Jeg har ikke lest meg helt opp på hans rolle i det hele, men det virker snodig å introdusere en såpass kjent historisk figur og så bare bruke ham som en litt utvidet cameo, om ikke annet fra et dramaturgisk perspektiv. 

Selma er en godt laget film som har hodet skrudd på riktig vei når det kommer til å gjenfortelle historiske hendelser, og driver seg selv videre med et velfokusert plot drevet av intriger og menneskelig drama. Den har også, om det er lov å si det, litt av en outro-sang. “Glory” er kanskje litt “on the nose” i sine sammenligniner mellom Selma-Marsjen og mer moderne kontroverser, som f.eks Ferguson-opptøyene, men det henger godt sammen.

Leave a Comment

Filed under Drama, Film

Leave a Reply

Your email address will not be published.