Netflix’ Daredevil

Det slo meg at jeg aldri fikk somlet meg til å skrive om nyeste skudd på Marvelstammen, og i disse blockbuster-dødsonedager er det saktens på tide å gjøre noe med det. Daredevil har et knippe utfordringer knyttet til seg. Først og fremst er kanskje hvordan en gjør Daredevil ordentlig og unngår å lage en rød versjon av batman. I en filmhverdag hvor Superman og Spider-Man begge er litt for like flaggermusmannen er det kanskje en litt mer legitim bekymring enn jeg ville foretrukket.

Netflix Original Daredevil Poster

I Daredevil følger vi den blinde forsvarsadvokaten Matt Murdock (Charlie Cox,) som bruker sine supersanser, sans syn, til å kjempe for samfunnets svakerestilte, både i rettsalen, og utenfor som den maskerte superhelten Daredevil. Hans nemesis, mafiabossen Wilson Fisk (Vincent D’Onofrio,) har en finger i nesten samtlige av byens ulovlige paier, men det spørs om å rydde ham av banen er nøkkelen til en tryggere by eller om ting saktens er mer kompliserte enn som så. 

Dardevil bruker, som moten er i disse dager, ganske lang tid på heltens moralske dilemma og gråsonen rundt spørsmål om hva som er galt og riktig. Slikt kan fort bli litt traurig, men jeg mener det fungerer bedre på TV enn det gjerne gjør i helaftens-format, og den ekstra spilletiden gir oss mer nyanser som hjelper på å få det hele til å gli glatt. Ikke at serien er tom for feilsteg, i det at jeg mener serien mister litt dampen i et par av de mer Fisk-fokuserte delene, men det er ikke nok til å velte det hele.

Ellers vil jeg si at jeg var positivt overrasket over Daredevil. Den visuelle stilen fungerte godt, jeg vet ikke om jeg er 100% forelsket i kostymene til Murdock, men de er om ikke annet visuelt konsistent med serien som helhet, og scenografien gjør gøyale ting med lys og mørke. Serieskaperene har lagt fra seg prangende visuelle representasjoner av Daredevils supersanser, og det er kanskje for det beste, men jeg ville foretrukket litt mer effekter i den retning. Skjønt, kanskje dette bare er et tegn på at jeg ikke har lært noe fra sist gang noen prøvde å filmatisere tegneserien. Serien drunker ikke akkurat i actionscener, men en håndfull av dem sitter friskt i minnet, blant  annet en lang entagnings-actionsekvens som minner aldri så lite om Oldboys mest berømte sekvens.

Når alt er sagt og gjort, mener jeg Daredevil sesong 1 er et mer enn akseptabelt stykke arbeid, og en god innledning til The Defenders. Den har en eller to ideer serien kanskje kunne brukt mer tid på, noen kjappe referanser til andre hendelser i Marvel-filmuniverset som kunne tålt mer tid i sola, men det er kanskje slikt en må passe seg for. Grensen mellom gøyale kontinuitetsnikk og mindre gøyale kontinuitetswank er, tross alt, veldig tynn. Med det sagt, tror jeg Marvel nok en gang har demonstrert at de vet hva de driver med, og jeg ser frem til Jessica Jones som er neste helt ut i desember.

2 Comments

Filed under Action, Film, Thriller

2 Responses to Netflix’ Daredevil

  1. Avatar Rudi

    Jeg likte også serien godt! Så godt at jeg kjempet meg gjennom første del av Shield-serien (som jeg etterhvert ble hekta på, trolig gjennom noen pavlovske mind games) og Agent Carter. Men føler at min oppmerksomhet er ved å bli spredt for tynt, så har ikke våga meg ut på den tynne/tykke isen som er DCs superheltserier.

    • Vetle Vetle

      Jeg har ikke somlet meg til å se mer en halvparten av Agents of Shield, men Agent Carter er skikkelig min greie. DC sine serier? Vel, de sliter litt med at de ikke har et fastsatt univers som, vel, fungerer ennå, men de prøver nå med Arrow og Flash. Spørs om Suicide Squad og Batman V Superman gjør ting bedre eller… vel, mindre godt. Vi får se.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *